Sjarkstatus: flytende.

Ja, æ vil tru dokker lure fælt nu på ka som skjer!
For det har jaggu jeg lurt på også.

Selvutløser folkens!

Onsdag 13 oktober ble jeg operert for brystkreft. Jeg var forberedt på et smertehelvete etter operasjonen. Du vet, man leser jo litt og hører litt og generelt vet man at å bli skjært i sjeldent er grobunn for god stemning. Men jeg håpet at det ikke ble så vondt som etter keisersnittet i mars hvor jeg våknet med buken full av stifter og armene fulle av venefloner og tenkte at jøss, her har legestudentene hatt leikestove. Neida, her var alt i skjønneste orden, tok to paracet på kvelden på operasjonsdagen bare for å være sikker. Sov veldig dårlig den natta men det skyldtes at jeg ikke kunne sove på magen i kjent «kritt-tegning av menneske som har falt fra 10 etasje»-stil. Ingen smerter og jeg var egentlig bare veldig trøtt og groggy dagen derpå. Ukene gikk, det fremkom etterhvert litt ulik størrelse på fenderne, den ene litt strammere enn den andre med ei brystvorte som oppfører seg som en værpinne og peker i alle retninger men tross alt er nå disse irritasjonene over ulik størrelse når man står der mannevond og jævlig foran speilet om morran som bagateller å regne. Jeg var heldig, jeg hadde en brystbevarende operasjon – sjarken har fortsatt to fendere. Og jeg flyter.

Jeg har hørt at folk som har vært gjennom denne seilasen det er å få brystkreft; at ukene etter operasjonen før man får vite hva som blir videre behandlingsforløp – at de er vel så vonde som å få selve diagnosen. Og selv om man ikke skal Google så Googler man og leser alt man ikke skal og konkluderer med at man skulle vært død forrige uke. Følelsen av å tråkke rundt i ei myr i en skog uten utgang. Man vet ingenting. Kulen er operert vekk, noen lymfekjertler er fjernet. Men hva viser prøvene? Har de fått med alt? Er det mer? Må jeg operere en gang til? Er det spredning allikevel? Og hvor mye? Må jeg ha cellegift? Hvor mye? Og strålingen? Blir jeg svidd sønder og sammen? Mister jeg håret? Åh fy… Joda, ukene etter operasjonen har fortonet seg som uendelige, seige og motløse. Det ble brått høst, jeg skulle ikke bare forholde meg til mørket, jeg skulle forholde meg til brystkreften også. Og høsten har aldri vært ei tid på året hvor jeg har dratt opp rullegardina på morran og jubla Yippee-ki-yay, Motherfucker! NY DAG, NYE MULIGHETER! Greit nok at jeg er relativt positivt innstilt til det meste men overgangen fra høst til vinter er litt overveldende. Og bare det at jeg ikke fikk lov å dra på jobb… gah. Jeg skrev at jeg ikke fant veien til kjelleren da jeg fikk diagnosen brystkreft. Jeg har ikke vært der enda men jeg har kjent litt på døra, sett at det er ei trapp ned. Og har tenkt at om jeg skulle ramle ned den trappa…

...så er det uansett menneskelig å gå i kjelleren. Det er ikke noe nederlag. Men jeg vil gjøre alt for å unngå det. Jeg er ikke Superwoman selv om jeg skulle ønske det noen ganger og kunne fly over alt når jeg ville men jeg skal jobbe hardt. Den kjelleren klarer seg uten meg.  

Spørsmålet «… men hvordan har du det sånn egentlig?» har dukket opp noen ganger. Sånn som i «…jeg hører hva du sier men…». Jeg har det TROSS ALT bra. For selv om jeg var så fordømt uheldig å få diagnosen brystkreft så har jeg det bra. Tross alt. Det kan sikkert oppleves litt suspekt at en som har fått en diagnose som ofte relateres til døden smiler og sier at det går bra men alternativet er ikke noe alternativ. Mitt fokus er å være blant gjengen på 9 av 10 som overlever og jeg har prognosene på min side. Og etter operasjonen har jeg forsøkt å se på alt det jeg kan gjøre noe med, ikke alt det jeg ikke kan endre på. For uansett hvor mye jeg ønsker så forsvinner ikke denne faenskapen av seg sjøl. Og er det noe jeg skal være evig takknemlig for så er det hjelpen jeg får. Jeg ble nemlig raskt innlemmet i dette for så mange (dessverre) etter hvert kjente pakkeforløpet. Må ikke sammenlignes med å få pakker fra PostNord for det kan jo fortone seg som rene skattejakten og er du riktig så heldig så kan du kjøpe dine egne varer på auksjon! Nei, her snakker vi et forutsigbart maratonløp gjennom helsevesenet og målet er ikke å vinne men å komme frisk i mål.

Sagt på sjarkst: æ ska faen mæ flyt om æ så må bære den hær førrbainna sjarken over bølgan.
For at dette blir en seilas med orkan i kasta før jeg legger til kai er det ingen tvil om.

Det har blitt tirsdag 16 november og jeg har vært hos kreftlegen. Nå er jeg sendt videre i systemet. Kanskje ikke akkurat på nivå med reply all men legene har snakket sammen og funnet ut hva som funker for meg basert på hva som befant seg i kulen og hvor hissig den var. For én uke siden fikk jeg vite at jeg hadde spredning allikevel. Av de fire lymfeknutene som ble tatt ut så ble det funnet kreft i en. Så jeg er da klassifisert som grad 2 på en skala fra 1 til 3 hvor 1 betyr lite behandling og 3 betyr full pakke. Her ble jeg vist en interessant tabell på en nettside som jeg ikke husker navnet på men dette var malen de bruker for å finne riktig behandling. Faktisk veldig interessant. Men tross spredning så var det midt oppe i alt dette masse gode nyheter og hadde jeg husket bare en brøkdel av alt legen sa så skulle jeg skrevet det her men det var noe på 18% som var lavere enn gjennomsnittet på 20%. Det var visst et par ting som var 100% men ikke spør meg hva. Mulig det var noe som handlet om at kreften min er hissig på østrogen og derfor må jeg ta noen sånne piller som gir kroppen granatsjokk og overgangsalder men her kan det være individuelle forskjeller – som alltid. Immunforsvaret mitt er så bra at selv forsvarssjef Kristoffersen ville ha ringt og bedt om tips and tricks om han hadde nummeret mitt. Jeg har lært meg et nytt fremmedord: reseptorer. Jeg har visst ikke så mange av de men jeg så for meg noe fra Jurassic Park. Jeg har tatt gentest og den var negativ hvilket betyr gode nyheter for slekta. Jeg skal ha en cellegift som heter EC90 og det eneste jeg tenkte på da var Volvo. I tillegg skal jeg få en sånn VAP som gjør at cellegiften ikke torpederer armen min. Så ja, jeg må ha cellegift og jeg starter med dette neste uke. Fire behandlinger med tre uker mellom hver gang. Bæng. God jul.

Det er jo ikke det man har lyst til, være kvalm og uggen og full av kjemikalier når jula ringes inn og ribba skal fortæres. Men må man så må man. For jeg er jo TROSS ALT veldig heldig som får denne hjelpen til å bli frisk. Bli kvitt det faenskapet som har tatt seg om bord i sjarken min. Høyre fender for å være helt nøyaktig. Kreften bryr seg lite om at det er jul. Den bryr seg generelt veldig lite. Den gir rett og slett faen i at den kåler til livene til folk. Noen får det kåla til atskillig mer voldsomt enn meg. Så selv om jeg sitter her og føler at verden er skikkelig urettferdig fordi jeg ikke kan være på jobb og nyte kontorutsikten til havs så kunne det vært verre. Jeg kunne bodd et sted hvor hjelpen ikke var så selvsagt og hvor hjelpen kanskje ikke engang finnes. Ja, jeg kunne faktisk ha vært uten tak over hodet men det har jeg og jeg har bilen min. Jeg har et hjem hvor jeg kan pusle med hva jeg vil, når jeg vil, når jeg orker. Jeg har et stort nettverk av unike mennesker som alle har sin rolle og betydning i mitt liv. Jeg er enormt privilegert som har så mange jeg kan ringe til og som ringer meg. Og jeg kjenner mennesker som har gått gjennom dette før meg – de vet hva jeg står i og selv om ingen sak er lik så er det allikevel en trygghet å vite at noen vet.

Men nå ryker håret. Og dét er jeg litt usikker på om jeg synes er så innmari ålreit. Men samtidig – jeg har sittet mange ganger i frisørstolen og latt lokkene falle til fordel for en meget kortklipt variant. Litt traumatisk der og da men det har gått bra hver eneste gang, senest i Tromsø for tre år siden satt jeg i stolen og tenkte ka fan har æ gjort nu. Forskjellen nå er at det kommer til å bli helt tomt på toppen. Ikke tomt i toppen men toppen. Nada. Øyevipper, øyebryn… det vil tiden vise men at krøllene forsvinner – helt klart. Men i et av verdens rikeste land får man hjelp mot sånt også. Hvis man vil. Jeg vil ikke ha parykk. Derimot vet jeg at et par turbaner er på vei til meg, sydd med kjærlighet av en tidligere kollega som driver sin egen nettbutikk og som har sydd mange turbaner til kvinner i samme situasjon som meg. For selv om håret forsvinner, litt av identiteten min faktisk, så vet jeg jo at det vokser ut igjen! Og i mellomtiden da, hvorfor ikke gjøre seg litt mørk og mystisk med en fresh turban fra Turbanlove? Kjenner jeg klør i skallen bare av tanken på parykk […] Nei, her blir det sexy dyreprint og mystisk fløyel.

Det er ikke så mye mer å si – jeg har kreft. Jeg skal ha cellegift. Jeg skal ha stråling. Og jeg skal bli frisk. Jeg skal ha den fresheste sjarken i manns minne. I mellomtiden skal jeg gjøre som legene sier. Jeg skal også gjøre som ene legen forrige uke sa: det viktigste er å gjøre det som er bra for deg. For jeg innrømmer glatt at jeg har kjent på prestasjonsangsten når det står skrevet over hele internett at trening, det er løsningen på alt.

Du skal ikke klistre fine øyeblikk 
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din. 
Du skal kjøre spettet 
hardt innunder arrete hverdager 
og vippe dem opp. 
En etter en. 

Det er derfor 
livet har deg på mannskapslista. 

Kolbein Falkeid 

En kommentar om “Sjarkstatus: flytende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s