I morgen starter jeg med cellegift. Ren gift som skal sprøytes inn under skroget på sjarken og få has på kreften. Det er ikke bare å hive innpå noen Paracet sammen med noen glass vann og legge seg på sofaen og hvile for å bli frisk når man får kreft. Det er kraftigere lut som må til og det har noen bivirkninger. Én av de er hårtap.

Det sies at man ikke alltid mister håret. At det kan hende jeg er en av de hvor håret nekter å gi opp. Men da jeg spurte legene var svaret JA, du vil miste håret, cellegiften som brukes mot brystkreft gir hårtap . Så jeg har vært forberedt mentalt på at håret skal bort siden jeg fikk diagnosen den siste tirsdagen i september. Og da jeg snakket med kreftlegen forrige uke var svaret det samme – det forsvinner ganske raskt, allerede etter et par uker kan de første tjafsene løsne. Brutalt ikke sant?

Men KAN jeg la det bli MINDRE brutalt?

YES I CAN! For jeg kan nemlig innta regissørstolen i eget liv og bestemme hvordan disse scenene skal bli. Når stormen rir som verst så er det ikke alltid man har et valg men noen ganger har man det og kan styre sjarken mot lunere farvann. Så jeg tok saksen fatt i går og lot første steg bli en frekk kortklipt variant. Akkurat sånn som jeg var i London i 1999 den gang britene betalte med britiske pund, Ole Gunnar Solskjær avgjorde mesterligafinalen for Manchester United og Dronning Elizabeth II styrte med hard hånd. Hun er forresten fremdeles dronning da, det er ganske sjukt.

Ettersom jeg bestemte meg tidlig for hvordan denne hårprosessen skulle bli så har jeg hatt god tid på å forberede meg. Parykk har aldri vær noe alternativ. Jeg kunne sikkert ordnet meg en Marilyn Monroe-lignende sak og gått for rollen som «Some like it hot» men fant ut at jeg antagelig aldri kom til å bruke den (og aldri bli som Marilyn Monroe) så dermed kunne jeg spare velferdssamfunnet for de pengene. Nei, som nevnt i forrige innlegg – Turbanlove i Sandnes har sydd to råflotte turbaner så nå er jeg en turbanist. Må ikke forveksles med tubaist.

Siden sist har jeg tenkt mye på hva som skal skje. Hva jeg har foran meg. Hva som venter etterpå. Jeg aner ikke for jeg har aldri gjort dette før. Jeg har alltid likt å prøve nye ting, utforske nye steder men dette er ukjent farvann. Jeg skulle så inderlig vel ønske jeg kjente hvert eneste skjær og hver eneste bøye i områdene jeg nå skal inn i men det eneste jeg har å klamre meg fast til er at det er lys i fyrene langs leia. For er det noe jeg vet så er det at livet er så uendelig skjørt noe det så brått og trist viste bare for noen dager siden – en tidligere kollega sa farvel selv om alt så lyst ut. Jeg har gjort som hun sa jeg skulle før cellegiften – jeg har hamstret rett-i-koppen, bretta ett tonn klær og jeg har gjort det rent og pent. Så fort jeg er klar skal jeg kjøpe en flaske Grololo rødvin som hun mente passet meg nå. Grololo er fransk og betyr «store pupper» og jeg skal skåle for henne. Og jeg skal le og tulle. Masse. Så godt det lar seg gjøre i en slik situasjon. Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste.

Om jeg har tatt resten av håret?

Jeg er så heldig å være i besittelse av mange og gode venner. En av disse har vært hos meg siste uka. Stilt opp som sjåfør, samtalepartner og venn. I dag måtte hun til pers og stille som frisør. Selv om jeg tok det verste selv i går så måtte det finpusses med saks før siste finish med barbermaskin (lånt utstyr selvsagt!) og det var greit å ikke skulle ordne dette sjøl. Så jeg fant frem et lite glass med bobler og latet som jeg var i hårstudio. Å ikke være alene når jeg gikk til det drastiske skrittet å ta alt håret i stedet for å våkne med hodeputa full av hårdotter føles som en riktig avgjørelse. Så nå er jeg snau. Ingen kan si til meg nå at «du er’ke snau!» lenger. Uansett er det jeg som er sjefen nå, jeg har tatt kontrollen, sitter med regien. I alle fall over håret. Æ e nu kaptein når æ får tænkt mæ om.

Klar kan man uansett aldri bli men tror jeg er så klar jeg kan bli for morgendagen.

Au revoir!