…så kan man kanskje vurdere å starte en blogg som skal sette hele landet på hodet og få media til å gå av skaftet eller…? Som kan lede meg inn på røde løpere, foto sessions og høy glamfaktor? Deltagelse i Skal vi danse og Farmen? Nuvel.

Nå er det sikkert flere som tenker at; herregud, er det virkelig behov for E N D A en blogg? Har vi ikke nok bloggere nå som skal redde verden? Joda, vi har vel kanskje det men en fra eller til – det er plass til meg også. Men jeg klarer nok dessverre ikke å redde verden.

Jeg har ofte mye på hjertet men vet ikke alltid hvor og når jeg skal få tømt dette hjertet. Jeg opererer jo i ulike fora alt etter hva jeg ønsker å si og hva jeg ønsker å dele og hva jeg ønsker å «ta inn». Twitter, Facebook og Instagram. For ikke å glemme Snapchat. Sosiale medier er enormt. LinkedIn er jeg ikke på. Tinder? Nei. Happn? Nope. Jodel? Njet. Google +? Ha ha, det er jo som å prøve å treffe folk midt på Finnmarksvidda en solskinnsdag i midten av desember.

På Twitter har jeg 140 tegn til rådighet. Eller, de har faktisk økt til det dobbelte så mikrobloggkonseptet deres er litt ute og ror for tiden. Men det går seg vel til. Uansett, 140 tilmålte tegn er ikke mye men det gjør Twitter til en artig lekeplass for oss som liker å diskutere og mene noe med få tegn. Men få tegn kan føre til misforståelser og ikke minst lange tråder. Lurer du på hva en tråd er? Dette er en tråd. 280 tegn gjør Twitter litt rar og det er ikke alle som bør ha 280 tegn på Twitter. Det er faktisk mange som ikke bør ha en Twitter-konto i det hele tatt. Men det er en annen diskusjon. Twitter er et enormt stort samfunn og jeg kan faktisk snakke om dette samfunnet ganske lenge og si ganske mye fint om hva dette samfunnet har gjort for meg siden jeg opprettet min konto en deilig junidag det herrens glade år 2011. Det får bli i en annen post en gang i fremtiden. Uansett! Twitter er moro. Men alt til sin tid.

Facebook ja. Ingen kjøper det men alle leser det er en gjenganger om et ikke ukjent magasin. Facebook er en tidstyv av dimensjoner men siden oppstarten min i april 2007 (!!!) så har jeg og alle andre vært med på en digital utvikling uten sidestykke. FB har vært en del av denne og man kan knapt huske hvordan man opererte på FB før i tiden. Grunnleggeren av Facebook, Marc Zuckerberg, sysler faktisk med planer om å stille som presidentkandidat og noe lurt må jo guttungen ha gjort da han startet opp FB ettersom dette har ført til at han har vært en av verdens yngste dollar-milliardærer. For meg personlig har FB vært en slags blogg, en tumleplass hvor jeg kan dele bilder, lenker og mene litt i hytt og vær. Være litt småsinna på samfunnet og en og annen politiker da jeg synes de fortjener litt tyn eller for all del, litt hederlig omtale. Men ikke minst, det har vært en utmerket måte å holde kontakt med venner og familie på, utvide nettverket mitt, bli kjent med nye mennesker. Og bli minnet på ett og annet utenom min lille sfære i form av viktige artikler og gode resonnement, meningsutvekslinger og rant.

Instagram? Mer polert blir det vel ikke. Min Instagram kan vel klassifiseres som polert; mye natur, lite selfies. Ingen partybilder og i alle fall ikke noe mote. Jeg har kanskje en kjedelig IG men er glad i natur og sjø og luft og livet. Og mat. Og vin. Og… Deler det jeg ser og høster likes like ujevnt som en norsk grusvei etter to uker med regn.

Blogg! Dét er upløyd mark for meg og jeg sitter nå her og klør meg i huet på hvordan man får sånn fin farge på bakgrunnen og flotte bilder på forsiden. Finner det vel ut etterhvert. Uansett, denne bloggen er garantert å ikke komme med daglige poster om vær og føreforhold på kooperativen på vei hjem fra jobb. Ikke kommer den til å handle så mye om sminke og mote og sånn heller. Du vil aldri se bilder av ferske tissebleier fra junior (jeg har ingen) og du vil definitivt aldri se meg klage over at det er for mye snø i #dettalandet. Det kan nok hende at det vil komme noe fra jobb ettersom jeg elsker jobben min og har verdens beste kontorutsikt, den er udiskutabel. Det kan skje jeg blir så glad over noe at jeg bare må dele det. Og så eitrandes, fly forbanna at det eneste som hjelper er å hamre løs på tastaturet (det hjelper normalt ikke red.anm.). Men for all del, ettersom mat/vin/bøker/reise/iPhone-foto/støvsuging/musikk/interiør/kaktuser/bil etc. også er en del av hverdagen – ikke bli overrasket om det dukker opp noe om temaet. En blogg like forutsigbar som punktligheten på et NSB-tog og 98% fri for rosa der altså.

Å blogge er å legge hodet på hoggestabben lagelig til for hugg. Alle de potensielle skrivefeil man står i fare for å begå, temaer som over hodet ikke engasjerer eller som gjør nettopp det – engasjerer. Eller at det jeg skriver er så dørgende kjedelig at det er morsommere å ta en runde binge watching med finsk fjernsynsteater. Heldigvis er det slik at man står fritt til å lese og det er alltid grunnlag for forbedringer, ros & ris er lov. Forslag til tema er også velkomment her, redaktøren er ganske grei sånn.

Så værsego’, høyt og lavt er herved servert. Nytes best trådløst.

En liten oppfordring til slutt:
– husk å mate småfuglene! 

Foto: Cathrine Palm Spange