Og det er absolutt ingenting som skal endre på det. En tirsdag er så behagelig sløv, fortsatt litt etterslep etter helga men allikevel noe annet enn mandag. Når det verste sjokket fra mandag morgen har lagt seg så kommer tirsdagen som en mild bris og bærer bud om at nå kan alt skje, mandagen er over, kampen er ferdig, det gikk bra. Det nærmer seg helg men fortsatt litt tid igjen til å summe seg. Folk stresser ikke så mye på tirsdager. Det er en slags mellomfase – forrige helg er over, vi er i live men oppladingen til kommende helg er ikke helt i gang, det er tid igjen til en liten timeout. Og man vet at lillelørdag er rett rundt hjørnet men tirsdag – den bare er der. Som en liten ladestasjon.

Dessuten er tirsdag en fin dag å unne seg et ørlite glass chamagne på! I alle fall for oss turnusarbeidere som ikke vet opp og ned på ei uke og roper noen endelig lørdag! så vet vi kun at det er lørdag fordi det på fredag ikke var til å ta feil av at det var fredag: taco i alle kanaler. Så vi som ikke alltid har fri når alle andre har fri men er litt overlatt til oss selv – vi tar oss gjerne et glass champagne på en tirsdag. Og jeg personlig synes champagnen smaker alldeles fortreffelig på en tirsdag. Og særlig akkurat nå.

Forrige innlegg ble langt og selvutleverende og det var nesten så jeg ble litt engstelig en stund for at jeg kanskje hadde vært for åpen om det som skjer. Men vet dere hva – kreft er en så forbanna lumsk sykdom og jeg kan ikke få sagt nok: SJEKK DEG! Det er ikke sånn at det er noen konkurranse om hvem som har den beste og verste kreften, hvem som skriver det beste blogginnlegget eller hvem som har den beste historien. Kreft er personlig, det gjør vondt, det er altoppslukende og det er individuelt. Jeg eier min historie. Min kreft er min kreft. Og vil jeg fortelle om den så gjør jeg det. Og ettersom min kreft er et regelrett sjark-angrep og et hån mot mine fendere som jeg er umåtelig glad i – så ønsker jeg at ingen andre skal få oppleve det samme som meg. For fy i hælvete satan, det gjør ondt å måtte sette sjarken i dokk og be til havguden Neptun for at fenderen ikke sprekker og sjarken synker. Måtte jeg evig flyte på hans vinger! Eller noe i den duren […]

Som sagt, det er tirsdag. Ukas beste dag. Det var på en tirsdag for to uker siden jeg fikk beskjeden: du har brystkreft. Det var på en tirsdag for én uke siden jeg var på sykehuset og skulle få svar på prøvene. Jo, kulen er ondartet og du må behandles. Men prøvene fra lymfene var ulne så vi må ta nye prøver. Du vil få svar på disse prøvene pluss MR neste tirsdag, først da kan vi fortelle hva som skjer videre. Og i dag er det altså tirsdag 12 oktober.

BUT THERE IS ALWAYS A TWIST – ALWAYS!

Legen ringte i går. Jeg fikk hjertebank. Kjente at nu… nu går det til bunns. For hvorfor ringer hun ett døgn tidligere enn planlagt? Noe må være riv ruskende galt. Men neida! Berg- og dalbanekonseptet kom virkelig til sin rett denne formiddagen for her kunne det fortelles at…

• Ingen spredning til lymfene
• MR-bildene viser at – – – (her falt jeg ut men skjønte at alt var på stell med kulen, ikke større enn antatt, heller pittelitt mindre)
• Ingen spredning sånn generelt (her begynte jeg å skjelve litt)
• Du har ingen aggressiv krefttype men kulen MÅ ut
• Du slipper å fjerne puppen

…og der datt jeg av. Ja ha. Jada. Neida. Jeg kan komme når som helst jeg. Neida, jobber turnus vøtt. Er hjemme lell. Om jeg kan ta det på onsdag sier du? Ja jøss… det går fint det. Jo, åkei tusen takk og ha det bra og takk skal du ha og joda, hei. Og så visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre annet enn at jeg kjente en enorm lettelse over at dette midt oppi all gæliheta faktisk var gode nyheter. Dette var faktisk så sjukt gode nyheter at jeg gikk sporenstreks inn på nettsidene til Bakeren og Kokken og bestilte meg en mandolin i rustfritt stål.

Selvsagt ringte jeg en venn. Jeg ringte flere. Og vet dere hva – jeg er faen så priviligert som har det mannskapet jeg har i ryggen for makan til tilbakemeldinger, heiarop og støtteerklæringer som jeg har fått på innlegget jeg publiserte på fredag – jeg blir rørt. Og enormt takknemlig (eller som dæm si i nord: æ e så fette glad). Her er det ikke snakk om å stå alene i noe som helst. Om det så er full storm (virker kanskje ikke sånn men joda, det er ikke flatt hav innabords) så er det å vite at jeg har nødlinjer (les: nettverk) over hele landet så enormt verdsatt at jeg ikke har ord. Og dét skal litt til nemlig, å få meg til å holde kjeft.

Så hva skjer? Status pr. nå tirsdag 12 oktober 2021 er at jeg i morgen klokken halv åtte sharp (sjark hø hø) skal stille nydusjet (!) på Hamar Sykehus. Ja, for det hadde jo ikke tatt seg ut om jeg kom rett fra kaia med tang og tare og fiskeslo i håret! Uansett, det skal opereres. Jeg skal for andre gang i år legges under kniven. Sjark og fender skal overlates til folk jeg ikke aner hvem er men at de er en del av et system som nå for mitt ytterst priviligerte vedkommende fungerer alldeles utmerket er det ingen tvil om. Helt kort: tusen takk til dere som betaler skatt slik at vi har et helsevesen resten av verden misunner oss og som nå gjør at jeg får den fantastiske hjelpen jeg får til å holde sjarken flytende (her kunne jeg fort sporet av og havnet fullstendig på bærtur i det politiske landskapet men det får bli en annen gang).

Og hva skjer etter operasjonen? Først blir jeg skrevet ut og sendt hjem for dette er dagkirurgi. Det kommer deretter til å gjøre h***ettes vondt når bedøvelsen går ut og da blir det knasking av smertestillende (har operasjonen i mars friskt i minne, da trodde jeg det var game over et lite øyeblikk). Og så blir det venting. Jeg er forberedt på at det blir noen tøffe uker hvor jeg ikke helt vet hva som skjer annet enn at jeg neppe slipper unna stråling. Men slipper jeg cellegift? Det vet jeg ikke før kulen er dissekert og analysert opp og ned i mente. Det er garantert å bli tungt fremover. Først det å være i ro etter operasjon (ja nettopp, være i ro…) og deretter ikke vite hva som skjer videre. Men uansett velger jeg å ha fokus på det jeg kan gjøre noe med og gleden over at jeg faktisk får beholde puppen min – dere aner ikke men jeg kommer til å kjæle ekstra mye med de puppene i tida etter dette. Og dét er jo noe jeg kan gjøre noe med. Hurra for tirsdag!

Legger ved noen helt tilfeldige bilder fra dagen i dag.
1. Naboen 2. Spinat 3. Speilfie