Da var det min tur. Midt i oppstarten av årets Rosa Sløyfe-askjon så var det jeg som skulle få beskjeden. Puppen din er sjuk. Ikke bare småsjuk med litt feber som en lett influensa med rennende nese og sånn-sjuk, ikke fyllenerver ut av helvete-sjuk men sånn ordentlig SJUK. Sånn som i kreft-sjuk. Du kan faktisk dø-sjuk. Vi må kanskje fjerne puppen din-sjuk. [sick]
Neida, skal selvsagt IKKE gå hjem og google. Neida. Men herregudogjøssenamådaarda, hvem er det som klarer å dra hjem og IKKE google når legen sier man ikke skal dra hjem og google og man nettopp har fått beskjed om noe underbevisstheten kanskje har visst en stund? At man har kreft? Å si at man ikke skal google er som å si at nå må du hjem og google jenta mi. Hjernen er faktisk konstruert sånn – får den beskjed om å IKKE gjøre noe så betyr det at man skal gjøre noe.
[googler som en hakkespett på speed på BRYSTKREFT]
I mars fjerna jeg livmora fordi den skapte brydderi og stadig bød på celleprøver som ikke var bra. Få den ut før den gjør skikkelig ugagn mente legen. Her var reproduksjonen allerede bekreftet nedlagt for flere tiår siden, ingen grunn til å ta vare på produksjonsutstyret når det allikevel ikke kunne brukes. Så, etter noen timers nitidig svette blant kirurgene og noen liter blod overført våknet jeg og skjønte at ting ikke hadde gått helt etter planen men jeg levde, pusta for egen maskin og kroppen var like hel dog med spor etter å vært i kamp. Nå var det slutt på stadige innkallinger til nye celleprøver, frykt for kreft down under og ikke minst, friheten det var å slippe å måtte stresse med Always Ultra, fleksible vinger og god sugeevne. Det meste har sine fordeler ikke sant?
Men neida. There is always a twist. Always.
Bare for å ha tatt det først som sist – unnskyld banningen både i dette innlegget og kommende innlegg. For det kommer til å bli mye bainnskap i tida som kommer. Men er det noen gang det er innafor å være ekstra saftig i språkbruken så er det vel nå? Jeg mener, får man beskjed om at puppen er sjuk, at noen prøver å kødde med puppen din, da er det virkelig innafor å dra frem sin indre nordlending og la denne komme til uttrykk verbalt. Prøv å kødde med sjarken til en fisker i nord, man gjør ikke det ustraffet; bainnskapet vil lyse opp himmelvelvingen så kraftig at det får midnattssola til å blekne. Puppene er mine fendere, kroppen er min sjark og det kreftfaenskapet som driver å kødder med sjarken min nå skal få merke at her køddes det faen meg med feil sjark.
Æ si nu som ho bæstemor,
livet e som ein ståkuk,
beinhardt og alt førr kort.
[ukjent]
Det er mange måter å agere på når man oppdager en kul i brystet. Det beste er selvsagt å umiddelbart komme seg til lege for å sjekke hva det kan være. Men dessverre er det ofte slik at man ikke har tid, det passer litt dårlig… tar det neste uke. Og den er da ikke så stor? Kan sikkert vente når det er litt mindre å gjøre på jobb. Selv om intuisjonen hyler pell deg til lege! Og selv ikke da er det sikkert at du tar den kulen på alvor. Selv om den så absolutt bør bli det for går det for lenge kan det blir for sent. Jeg er ikke noe unntak i denne sammenhengen for jeg kunne nok gått til legen på starten av sommeren men etter å ha vært permittert i det som føltes som en liten evighet (ja, corona vet dere) fikk jeg endelig komme ut og jobbe – jeg stakk til sjøs 6 juni og etter det har jeg jobbet. Kulen var diffus, innimellom vond å finne, sikkert bare lymfene som var litt i ubalanse etter at jeg fjerna livmora for du vet, disse hormonene er jo ikke så lett å forstå seg på og… og… og sånn gikk nu dagan. Helt til jeg skulle på en kontroll etter operasjonen i mars og det ble snakk om hormoner og overgangsalder (…) og sånt. Innerst inne visste jeg hva som ville komme da gynekologen etter litt kjapp klemming sendte henvisning til mammografi og det allerede etter et par timer tikket inn en sms om oppsatt time for fotografering av fenderne. Dette var fredag 24 september det herrens glade uår 2021 og der og da visste jeg hva min nyblevne status i det norske helsevesen var: jeg var nå blitt kreftpasient.
Det er rart det der med hvordan intuisjonen vår slår inn men da jeg tirsdag 28 september stilte til start for en runde med mammografi og biopsimaraton fremstod det ikke som noe sjokk for å meg å få beskjed om at «…det er ingen grunn til å ikke anta at det er brystkreft». Hjernen min var påkoblet rasjonell frekvens, den «jahaja…», «du sier det ja», «akkurat…», «ja, nei, jo». Det kom ei lita tåre og så var det liksom greit. Beskjeden var gitt, den var mottatt. Men så slo hjernen sporenstreks over på økonomi-frekvensen og dermed var bekymringene plutselig av et helt annet kaliber. Men hva med jobb??? PENGER? INNTEKT? SYKEPENGER!!?? Jeg skal jo jobbe! Tanken på ytterligere runder med NAV gjorde meg noget bekymret. Av alle ting, dét var min største bekymring der og da. At jeg ikke skulle få dra på jobb som planlagt den 12 oktober. At jeg nok en gang måtte i bokseringen med NAV. Så med min blodferske kreftdiagnose dro jeg hjem full av økonomiske bekymringer. Ironisk ikke sant?
Hvem skulle jeg fortelle det til? Hei mamma, jeg har fått kreft! Jada, det går bra. Null stress lillebror, det er kreft, jada men dette skal gå bra. Har da overlevd et hjerteinfarkt, et lite angrep på sjarken skal æ nu stå hainn av! Neida pappa, hovedmotoren har ikke stoppa enda så ikke fan om den skal stoppe nå! Slenge ut noen snapper…. ei melding her… men vent litt med å informere arbeidsgiver da til du får svar på biopsien sa legene og merkelig nok var jeg for en gangs skyld pliktoppfyllende og gjorde som jeg ble bedt om. Tirsdager som etter min mening er den beste dagen i uka (det mener jeg fortsatt!), det var også på en tirsdag jeg skulle få beskjeden som skulle endre kursen på livet mitt så til de grader. Jeg gråt stille den tirsdagen. Etter et par paracet og med et kranie som føltes som det skulle revne sovnet jeg og sov blytungt til neste morgen.
Angrep er det beste forsvar sies det. Jeg vet da søren jeg men jeg har mer trua på humor. Rå, direkte, brutal galgenhumor. Angrepshumor! Om jeg tøyser og fjaser det vekk og ikke vil innse realitetene her? Langt i fra. Kreftkulen min er så forbanna reell, den er ondartet og godt plassert i høyre fender og er på ca. 3 cm iflg. legene. Om det er spredning? Tja, tirsdag (ukas beste dag vet dere) den 5 oktober fikk jeg beskjed om at venstre pupp er frisk som ei blodrød ishavsrøye. Litt diffust med armhulen så der ble det nye runder med prøver og noen dager senere ble det MR. En ørliten digresjon; har nå forstått konseptet med støy og lyder som torturmiddel, mine 20 minutter i en MR-maskin må være en walk in the park sammenlignet med hva krigsfanger må i gjennom. Jeg fikk tross alt hørselvern og P1 på øret.
Uansett hvor brutalt det er – jeg har brystkreft – men jeg klarer ikke finne veien til kjelleren. [sitat meg sjøl]
Jeg har naturlig nok lest mye om brystkreft disse ukene og med årets Rosa Sløyfe-aksjon godt i gang er det vanskelig å unngå å bli påminnet at man skal sjekke puppene og hvordan man kan sjekke puppene og lese om kvinner som har overlevd brystkreft og at det går bra med 9 av 10. Det er ikke mulig å se frem i tid og sette to røde streker under svaret. Det er ingen mal på hvordan man skal reagere på å få en slik beskjed. Noen føler hele livet bråstopper, tenker at nå er alt over. Noen går i kjelleren og kommer seg ikke opp igjen. Noen starter egne Rosa føkkings Sløyfe-avdelinger på Vålerenga mens atter andre igjen trenger hjelp fra oven til å komme seg videre til neste tindebestigning i form av motgang. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere meg selv her for jeg føler faktisk at jeg har reagert litt motstrøms og stikk i strid med det som er «normen». Men finnes det en norm for dette? Er jeg over norm? Eller er det rett og slett slik at kun død fisk følger strømmen? Fesken e faktisk ikkje dau når han kjem oppi sjarken og som eier av sjarken – jeg er ingen død fisk pr. definisjon.
Denne historien om den høyre fenderen på sjarken som blei angrepet, den er min.
Det står mitt navn på sjarken.
Så hva skjer? Jo, det er fredag (8 oktober 2021 red.anm.) og jeg spiller musikk slik jeg pleier. Jeg har fri fra jobb all den tid jeg er en som er sysselsatt i maritim virksomhet, 22 dager på og 22 dager av. Ja, jeg jobber i Hurtigruten – verdens vakreste sjøreise og det mener jeg av hele mitt hjerte. Har sjenka meg noen smakfulle bringebærøl fra Kinn Bryggeri og sitter her og er kanskje i ferd med å blottlegge min skjebne men hva er det å blottlegge? Jeg trenger slettes ingen Nobels Fredspris for dette. Jeg deler så det kanskje gjør vondt for noen men det gjør godt for meg. Gjør det vondt å lese at noen har fått kreft? Jeg har alltid vært glad i å skrive, jeg har alltid vært en som har omfavnet sosiale medier og dermed begrepet deling. Så hvorfor skal jeg ikke plage dere med litt tanker kring det å få kreft? For det er da ingen som har sagt at sjarken skal synke nå? Nei vet du hva, med en skipper som meg så skal det mer til og det er ingen som har tvunget deg til å mønstre på (bortsett fra når jeg ber om lik & del) men det er hyggelig om du har lyst til å bli med på en liten seilas på jakt etter lykkefisken!
Og på tirsdag kommer det masse svar – da er det to be or not to be or half to be a fender. Stay tuned! Bilde tatt med sjølvutløser i garasjen i dag. – – – og hele tiden kommer jeg på linjer som må skrives og personer som kanskje skulle blitt nevnt men jeg er så takknemlig for det nettverket jeg har og føler jeg er så klar som jeg kan få blitt – som en knøttliten sjark i krig mot de store trålerne takket være det beste mannskapet man kan ha.
Høyt & Lavt 
Tilbaketråkk: Tirsdag er den beste dagen i uka! – Høyt & Lavt