Sjarkstatus: fra dorgefart til tretten knop

«Klar kan man uansett aldri bli men tror jeg er så klar jeg kan bli for morgendagen. Au revoir!»

25 november 2021

Og det var det siste jeg skrev før cellegiften tok både meg og håret mitt.

Jeg hadde en plan, et ønske om å skrive meg gjennom denne uventede seilasen på ukjent, mørkt hav som sjarken brått ble kastet ut i. Den kvelden før første cellegift, da jeg lot lokkene falle – midt i en ny runde med et nedstengt samfunn – tenkte jeg at jeg skal fortelle om hvordan livet som brystkreftpasient kan utarte seg. Det mye omtalte pakkeforløpet. Men det ble med tanken for plutselig var jeg hårløs og ferdig med både cellegift, nyttårsfeiring i Bergen, åtte mil på ski og stråling og vips! så hadde jeg reist med både Raumabanen, seilt en liten del av verdens vakreste sjøreise, toget med Nordlandsbanen, ruslet rundt i Mosvik og så var det vår og jeg fikk oppleve magiske Tussøya i juni med nydelig sommervarme, sovet i campingvogn på Jomfruland og nå er det brått blitt august, snart september og man klør seg i hodet og lurer på hvor i all verden det ble av sommeren. For at tiden har løpt av gårde litt raskere enn jeg var forberedt på, dét har den. Man skulle tro sjarken fikk en ekstra motor midt oppe i alt dette og det er jo ikke helt etter boka er det vel?

Magisk morgen på Tussøya i juni 2022

Vel, kreft er ikke etter boka. Kreft er boka ingen vil lese men som alle har hørt om og som noen av oss ufrivillig lese. Noen bøker overrasker mer enn andre og ingen bøker er lik, ei heller min.

Å bli sendt ut på åpent hav uten å vite hvor man skal ende opp, uten å kjenne skjærene, både de som er synlige og de som er skjult under mørkt vann – man er utvilsomt på gyngende grunn. Men det er ikke annet å gjøre enn å navigere seg gjennom et virvar av helsepersonell, forståsegpåere, eksperter og Google som best man kan. Og det hjelper å starte ferden med to fendere og et intakt styrhus og med et mannskap og en heiagjeng som har både erfaring, raushet og kunnskap å dele. Med klare beskjeder fra folk som har vært ute en vinterdag før. Altså, jeg har jo kjent litt på livet før jeg, for all del. Fikk hjerteinfarkt som 40-åring og beskjed om at jeg kunne ha dødd den dagen. Jeg gjorde ikke det. Og nå, seks år senere med en kreftdiagnose, var det bare å gjøre som jeg fikk beskjed om: lytt til legene, gjør som legene sier, de vet hva de driver med.

Så da gjorde jeg det.

Cellegift. Bare ordet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Men får man kreft så må man ha behandling. Og da er det en gang slik at noen av oss må ha cellegift. Med spredning til lymfene var det ingen vei utenom og jeg var nå helt overlatt til legene og vitenskapen. Og tross pandemi så fikk jeg lov til å ha med en venninne inn under den første kuren. Fikk til og med alenerom! Det var veldig bra at hun var der for jeg fikk vel ikke med meg halvparten av hva som ble sagt. Jeg synes synd i alle de som må gjøre dette alene første gang for selv om man stiller godt rustet mentalt så er det en sikkerhetsline å ha med seg en man kjenner godt som er der om det skulle røyne på. Dere vet denne redningsbøya som blir kasta ut til folk som har havna i havet, den trengs. For det vil røyne på underveis.

Og som alltid er det mange måter det kan røyne på. Som for eksempel da vi satt der på venterommet og hadde time kvart over ni. Jeg måtte så innmari på do. Ikke sånn full-fart-tømme-blæra-på-do men […] Ja, dere vet; sånt passer jo aldri. Og av alle dager i uka så måtte de velge tacofredag. Hver tredje tacofredag skulle jeg inn og få min tilmålte dose med EC90. Og av alle ting ble det viktig for meg å pynte meg disse dagene – var jo fredag og tross alt helg.

Det jeg grudde meg mest til var kvalmen. For det er jo opplest og vedtatt at kvalm, dét blir du. Man får en liten cocktail med medisiner som skal dempe det verste før hver kur i tillegg til et lite lager med støtte-piller om det skulle ta helt overhånd. Man mister mye av matlysta visstnok. Mat og drikke smaker annerledes. Det ville være rart om ikke gift har en del bivirkninger så jeg var forberedt på at nå ble det tre måneder med konstant sjøgang i kroppen og ingenting skulle smake. Jula skulle ringes inn med kur nummer to – min hvite Østerdals jul og turen over fjellet med fly til byen blant de syv fjell i romjula trodde jeg ikke ville bli en realitet. Jeg begynte å se langt etter romjulsmiddag og nyttårsfeiring i selveste Os utenfor Bergen og tenkte at jula 2021 fikk forbigå i all stillhet og all den gode maten fikk jeg heller bare få en tilgodelapp på.

Heldigvis tok jeg feil.

Cellegift nummer tre,
godt nytt år da dere!

Jeg orket jul i Østerdalen. Og jeg orket å dra til Bergen i romjula tross pandemi og alle de farene som lurte rundt ethvert gatehjørne. Med munnbind skal verden erobres tenkte jeg. I alle fall Vestlandet. At jeg fikk en kraftig allergisk reaksjon som følge av noen orkidéer får så være, litt grus i øynene noen timer tåler man. Jeg hadde fire cellegifter med tre ukers mellomrom mellom hver kur og ja, energinivået ble lavere og lavere men jeg slapp å være kvalm. Og med ei sprøyte i låret etter hver kur så var immunforsvaret såpass oppe og nikka at jeg kunne dra ut i verden. Og julematen? Alt smakte som det skulle, til og med et lite glass rødt smakte fortreffelig om ikke akkurat de første to ukene etter kur, da smakte det god, gammaldags hoggorm (har aldri spist hoggorm men tror ikke det smaker godt). Om jeg var kvalm? Ikke i det hele tatt. Så derfor har jeg lært nok en gang at å ta sorgene på forskudd er bortkastet bruk av tid og energi.

Og håret? Det løsnet nøyaktig sytten dager etter første cellegift. Som små skjeggstubber som bare falt av i dusjen. Det var litt snedig men samtidig, det var jo derfor jeg klippet meg så jeg ikke skulle stå der med store hårdotter i neven. Mitt lange, krøllete hår ble klippet vekk frivillig – da var det jeg som bestemte når håret skulle bort, ikke kreften. Det å miste håret er en krise. Mange går rett i kjelleren den dagen det skjer. Og hvem kan bebreide noen for å miste en del av identiteten sin? For det er nettopp det man gjør, man mister en stor del av seg selv. Signaturen din blir hvisket ut.

Men den første dagen jeg følte jeg virkelig så syk ut var da øyebryn og øyevipper forsvant. De holdt stand til etter siste cellegift men måtte til slutt gi tapt. Hodet ble kamuflert i lekre turbaner og jeg følte meg fresh men da jeg plutselig måtte begynne å tegne på øyebryn… jeg så så aggressiv og sint ut at jeg tenkte at nei, jeg får heller se litt pjusk ut. Har aldri vært noe god på dette med sminke og tida var ikke inne for å bli god denne gangen heller. Hår vokser som regel ut igjen, det vet vi jo når man tenker på hvor mye vi styrer med hårfjerning både her og der. Jeg slapp forresten ikke å barbere leggene selvsagt. Naturen var raus der og lot meg beholde litt hår.

Underveis skrev jeg litt dagbok, noterte de store og de små hendelsene. Noen var verdt å merke seg, andre ikke. Det ble nok ganske mange små hendelser og loggføring av typen stod opp 7:47, sov godt/dårlig, satte på kaffen, spiste knekkebrød med laks, fyrte opp i Jøtulen og sjekket status på VERDEN og FOLK. Man kan si hva man vil om sosiale medier men de ble min livline ut til det sosiale livet jeg på en måte var avskåret fra. Men den viktigste livbøya ble kastet ut stadig vekk i form av telefoner fra folk som lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg er så takknemlig og så privilegert som uansett ikke var alene selv om jeg satt mye alene. Og når jeg blar litt i dagboknotatene mine ser jeg at det ble satt en aldri så liten rekord i begynnelsen av januar, seks timer med skravling på telefon […] Godt man ikke opererer med fjerntakst og fasttelefon si!

Og vips! så var det både et nytt år og vinter og jeg var ferdig med cellegift.

Dette livet skjer så uendelig fort og noen ganger rekker man ikke blunke før noe plutselig er over og noe nytt skal starte. Det ble noen timer på sofaen forrige vinter, uttallige runder med Candy Crush og WordFeud (takk til mine tålmodige medspillere hver gang jeg ga opp) og mer enn nok tid til å tenke over hva det var jeg hadde havnet opp i. Filosofere som det heter. Gruble. Det har vært skrivetørke – alle tankene, ordene, setningene, idéene – det har kokt i hodet innimellom og hadde alt dette kunnet bli omgjort til energi hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for strømregninga. Jeg kunne hatt egen ladestasjon til sjarken. Hadde jeg satt propell på sofaen så hadde den fint klart å ta seg over Vestfjorden på en godværsdag – i medvind. For det må jeg si – det er frustrerende å kjenne energinivået bare bli lavere og lavere. Heldigvis var det forbigående, en ørliten motivasjonsfaktor å klamre seg til.

Trikkespor

Etter endt cellegift ventet stråling. Jeg var forespeilet 15 strålinger og tenkte at det skal jeg takle, man leser jo om de som har det dobbelte. Det samme gjelder for så vidt cellegift også, fire kurer er ikke mange sammenlignet med hva mange andre må gjennom. Sånn sett følte jeg meg heldig og når vi endelig kunne skrive februar og snart mars og cellegiften begynte å slippe taket så begynte jeg å ane konturene av en ende, tenkte at dette er bare midlertidig, det skal ta slutt. Jeg skal bli frisk. Og bare tanken gjorde at jeg full av ungdommelig overmot la i vei på skiturer i nærområdet, det var jo vinter! Jeg endte opp på pene åtte loggførte mil før skiene ble parkert for innimellom der startet strålingen og skiføret ble trått. Altså, tross klær fra Johaug og solbriller fra Northug; det gikk ikke fort i sporet men det gikk fremover. Og at jeg i det hele tatt skulle klare å loggføre så mye som et eneste stavtak denne skisesongen – det trodde jeg ikke. Det var det vel ingen andre som trodde heller.

Vel, strålingen måtte jeg gjennom og det ble ikke femten, det ble tjuetre. Fordi jeg var å anse som ung fikk jeg åtte ekstra. Her var det bare å stålsette seg for turene over Mjøsbrua! Hver dag med unntak av noen helgedager, i fire uker, kjørte jeg taktfast frem og tilbake til Stråleenheten på Gjøvik. Selve strålingen tok 3-4 minutter, jeg lærte hva pustevindu er og ble god på å ligge rolig og se på rosa blomster på blå himmel. Og nå lurer du kanskje på hva pustevindu er. Pustestyrt strålebehandling er en teknikk som brukes for å skåne hjertet og lunge mest mulig ved stråling mot venstre side av overkroppen, feks ved venstresidig brystkreft. Behandlingen krever at du øver deg på pusteteknikken som brukes før selve strålebehandlingen. Så når de sa pust opp i vindu trakk jeg pusten, konsentrerte meg som bare det på å holde pusten innenfor et tilmålt område. Egentlig veldig fascinerende teknologi, at denne strålingen skulle gjøre meg frisk, disse daglige minuttene i strålemaskinen. Og den sterkeste dagen var vel da tonene til Kari Bremnes’ sang «Håpet» spredte seg utover i rommet – det ble nesten sakralt. Da jeg fikk diagnosen brystkreft ble nemlig denne min låt.

Det e ikkje tungt å bære
det e lett
Ta det med dæ,
det tar nesten ikkje plass
Du kan legge det i veska
som et pass

Kari Bremnes, Håpet

Disse ukene gikk så ufattelig fort, underveis ble det vår. Mjøs-isen smeltet mer og mer, håret begynte å komme tilbake og så var jeg plutselig ferdig. Med stråling. Med behandling. Med alt.

13 april 2022: pr. definisjon frisk ifølge Helsevesenet.

Det var påske. Sjarken var berga. Seilasen var unnagjort. Et lite minimaraton gjennom norsk helsevesen var fullført. Fra den dagen diagnosen ble stilt og til den dagen jeg ble erklært frisk tok det 198 dager. Eller 28 uker og to dager. Eller ca. 282120 minutter.

Det er ganske lang tid uten å være i drift for en sjark som er vant til å være på farten og med en kaptein som helst skulle stått ved roret igjen dagen etter. Men å bli erklært frisk er ikke det samme som at man er det. Og å tro at jeg kunne gå på jobb igjen rett etter avsluttet behandling var nok litt vel optimistisk. For jeg hadde en plan om å sette sjøbein igjen 17 april. Sånn ble det ikke. Noen klarer nok å komme ut i jobb igjen ganske raskt men om det er å anbefale? Jeg anbefaler det ikke og jeg fulgte alles råd om å vente. Tre måneder var visst ikke bare mer enn tida av veien det heller men jeg satte en dato og styrte taktfast mot den. Den magiske datoen ble 14 juli.

Og for å gjøre en lang historie kort; tida fra ferdig behandlet til jeg kunne dra på jobb igjen – privilegert som faen – ble fylt til randen med gode opplevelser og plutselig var dagen der da jeg kunne sette meg på flyet til Bergen for å mønstre på igjen der en sjark naturlig nok trives best – på havet. Det skal sies at da jeg stod og så skipet mitt komme sigende innover mot havna så gikk jeg på en ørliten følelsesmessig ketchupsprekk. Det ble litt tårer, det gjorde det. Ikke så veldig dramatisk men når det først kom så kom det fort. Akkurat som ketchup. Først ingenting, så alt.

Det flommer over av vise ord, kloke sitater og velmente råd innpakket i fine bokstaver med duse bakgrunner på det store internettet. Og mye av det er faktisk sant uansett hvor klisjé det enn fremstår. Alt blir bra! sa folk da pandemien rammet. Jaggu sa jeg smør! sa jeg. Men jeg har alltid tenkt at det blir som det blir. Å gjøre noe med det man kan gjøre noe med, ikke bruke tid og energi på noe man uansett ikke får gjort noe med. I en alder av 47 har jeg lært å akseptere at sånn ble livet; angripe det som skjer med aksept, ikke motstand. Ikke jakte på det som var, det kommer aldri tilbake. Aldri gi opp håpet men godta at det svikter. Høres så sjukt fint ut ikke sant? Men sant er det.

Og selv om jeg nå har prøvd å gjøre en lang historie kort så ble det noen linjer allikevel. Bortimot ni måneders skrivetørke som plutselig vil ned på arket – – dere vet åssen det er å endelig få tømt seg. Og jeg er ikke så god på å fatte meg i korthet. Uansett; å få kreft er ikke beskjeden man vil ha men noen av oss får den. Det er en soloreise i form av at ethvert forløp er unikt. Det starter allerede der hvor beskjeden fra legene blir gitt: du har kreft. Hvordan tar man det? Hvordan angriper man situasjonen? Vi er forskjellig og der hvor noen går rett i kanvasen finner andre en fightmodus de ikke var klar over at de var i besittelse av (må ikke forveksles med flightmodus). Min største bekymring da jeg fikk diagnosen var NAV. Dette er noe jeg ikke skal utdype nærmere her for da nærmer vi oss snart en liten roman på 500 sider og jeg er ingen krimforfatter […]

LIVET går videre. Jepp. Fakta faen. For de fleste av oss.

Denne sjarken seiler nå videre med modifiserte fendere (venstre fender er C-cup og høyre fender er nå B-cup) og forhåpentligvis med en mer robust baug. Det har vært behagelig dorgefart siden pakkeforløpet ble avsluttet. Nå er det stø kurs videre i tretten knop. Men selv om jeg er kreftfri vil livet aldri bli det samme – bivirkningene av behandling kan være mange og jeg har fått mine. Men jeg har fått det jeg har betalt for: hjelp i helsevesenet gjennom skatteseddelen. Så får det være at jeg går rundt som et vandrende atomkraftverk som gjør at det koker litt ekstra i topplokket fra tid til annen (les: hetetokter og overgangsalder) og med krøller som går Sauen Shaun en høy gang. Og husk at 9 av 10 overlever brystkreft. På godt og vondt.


Har du kommet helt hit har du nå lest i ca. 15 minutter. TAKK ❤️

MS Nordkapp på vei sørover langs Helgelandskysten en nydelig dag i august.

PS: For de av dere som har lyst på en liten rundreise med litt av alt så kan jeg virkelig anbefale en tur med Raumabanen til Åndalsnes, buss til Ålesund, Hurtigruten til Bodø og Nordlandsbanen sørover igjen!

8 kommentarer om “Sjarkstatus: fra dorgefart til tretten knop

  1. Merethe

    Du skriver så godt 😊 glad for å lese om din reise som heldigvis endte godt. Og så glad for å høre at du er tilbake på båt 🥰

    Liker

      1. Synnøve

        Kjære Gro, endelig fikk eg lest blogg innlegget ditt. Godt det løsna med skrivinga – for dette er du god på! Har jo hatt gleden av å møte deg LIVE – og very much ALIVE. Og her om dagen dukka det opp en rest med elghakk i frysen – takk for den! Vi må få til det treffet i Tromsø i sept. Og Bergen blir jo også en fin mulighet.
        God seilas videre i livet! Stor klem fra Synnøve

        Likt av 1 person

  2. Anonym

    Veldig godt skrevet ❤️ Min opplevelse er at kreft er litt som adhd, har du sett en har du kun sett en, selv om det er likhetstrekk. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Du er rå, og du er fantastisk ❤️❤️❤️❤️

    Liker

    1. Tusen takk! ❤️ Det er jammen meg sant og en fin sammenligning. Jeg har jo mine bokstaver jeg også og vet hvordan det kan oppleves når man tror at ADHD kun handler om å henge i taklampa 24/7 proppfull av ukontrollerbart adrenalin og fullstendig mangel på selvkontroll. Har du møtt én med ADHD har du møtt denne ene. Akkurat som når du møter ei med brystkreft – du har møtt henne, ikke alle.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s