Noen ganger må man bare smile av tilfeldighetene som stadig har snurrige måter å vise sin tilstedeværelse på. Som for eksempel at akkurat i det lille øyeblikket jeg hadde funnet ut av overskriften på denne sjeldne bloggposten fordi jeg leste et intervju med Åge Aleksandersen her forleden som handlet om opprinnelsen til låta «Lys og varme» og jeg syntes at det ikke var nok å skrive bare ‘livet‘ så er det ei låt som heter «Should’nt have to be like that» som toner utover høyttalerne, sender meg rett tilbake til tida da det var mentometerknapper og Vidar Lønn og norske band måtte slåss om oppmerksomheten med utenlandske storheter. Den ble utgitt det året jeg var elleve og jeg kan erindre at jeg likte den låta – faktisk klarte den å klatre helt opp til fjerdeplass på VG-lista i ei tid hvor Falco, Europe og Madonna regjerte listene. Men låta var fin den – det skulle ikke vært sånn. Det er mye som ikke skulle vært sånn. Som Åge synger i 1984 da den kalde krigen var godt i gang; «Æ syns atomkrig e for jævlig men at høsten kan vær fin» – tredve år senere så kan man trygt si at verden går fremover med museskritt og bakover med sjumilsstøvler . Nei, det skulle ikke vært sånn.

And even if it takes a lifetime of trust
To build something strong, what happens to us
With all our faith buried inside, somewhere

Fra Lippo Lippi [1986]

Jeg har aldri lagt skjul på at denne bloggen er alt annet enn et eldorado for annonsører som vil selge produktene sine. Det finnes over hodet ingen rød tråd i det jeg skriver om (selv om mat kanskje har fått en ørliten overvekt – slik mat gjerne har en lei tendens til å gi) og skulle noen finne på å kontakte meg for et samarbeid som det heter så er det av ren veldedighet og ikke for å tjene penger. Det lever jeg helt fint med. Hvem glemmer vel den gang jeg hadde åpningsfest for bloggen min med glitter og stas og fullsatt sal […] Neida, fylte nok ikke Spektrum den dagen jeg lanserte meg selv som blogger; en kjapp kikk på statistikken kan fortelle meg at mitt første blogginnlegg som ble publisert en bekmørk novemberaften det herrens glade år 2017 så langt har gitt litt over seksti besøk. For syv år siden hadde vi det som het NSB – Norges Statsbaner og det var enkelt å kjøpe togbillett, statsministeren het Erna og i landet over dammen ble orangemannen innsatt som president. Mange og mye har rast på disse syv årene men «Mannen» i Møre og Romsdal har fremdeles ikke rast.

Men denne bloggposten skulle da ikke handle om hverken musikk, jernbane eller fordums tider!

Jeg har lest i avisene at blogg nå skal være på moten igjen! For det er visstnok endel rutinerte bloggere; de som var der før alle andre med blogging om LIVET, dere vet; livet med stor L – som nå har begynt å blogge igjen. Nei, grunnen til at jeg kvesset tastaturet denne gang og fant frem mitt fineste blekk var at jeg her forleden aften lagde blomkålsuppe! Og som seg hør og bør når man selv synes man har vært umåte flink ved grytene og laget mat fra bunn av som man selvsagt tar bilde av og legger ut i sosiale medier for å høste skryt fra fjern og nær og kanskje ei litta fjær i skautet – det etterspørres oppskrifter. Og da er jo mitt svar som det alltid stort sett er: oppskrift? Det slo meg at dette kunne det bli et lite blogginnlegg av.

Høsten er her enten vi vil eller ikke; det er slik været er og det er helt i rute med regn, vind, flom, ras og solskinnsdager som skapt for turer i fjellet og bærsanking. Med høsten følger gjerne litt lavere temperatur ute og det er høytid for varme supper. I alle varianter. Alt kan moses, alt kan suppes! Og i en av mine utallige stunder på sosiale medier dukket det opp en post med forslag til hvordan man kunne lage en rask og enkel blomkålsuppe. Like raskt som posten dukket opp var den borte igjen og jeg var plutselig inne i et virrvarr av morsomme kattevideoer og da går jo timene men spiren var sådd – jeg måtte lage blomkålsuppe.

Og da må man lage handleliste. For selv om det ikke er noen oppskrift så har man jo en liten formening om hva som er godt oppi den suppa. Meierismør og fløte for eksempel. Ingredienser som har fått et veldig dårlig rykte men som gjør seg i all mat. Og den raske og enkle suppa som ble foreslått inneholdt både sjalottløk, hvitløk og hønsebuljong, såpass fikk jeg med meg. Men igjen – oppskrifta forsvant som dugg for solen og jeg tror nok ikke den inneholdt det jeg lærte i heimkunnskapstimene på ungdomsskolen; nemlig å lage jevning. For meg er suppe og jevning synonymt med suksess så her var det bare å få oversikt over hva man hadde tilgjengelig i skuffer og skap og så handle inn resterende ingredienser på den lokale kolonialbutikken.

Så – hva man trenger for å lage verdens beste blomkålsuppe?

Av verktøy kreves en litt større kjele for koking av grønnsaker, boller, stavmikser, en god kasserolle hvor mjøl og mjølk og sånn ikke brenner seg fast, dørslag, kniv – – – håper ingen trenger verneutstyr men en porsjon tålmodighet og kjærlighet til maten er jo også en ingrediens man ikke skal kimse av. Det vil si – har du god tid og du har lyst så er det ingenting i veien for å nyte en sprettlett Chablis underveis.

Og hvor vanskelig er det å lage denne suppa? Ikke vanskelig i det hele tatt! Selv i barnehagen kan dette være fin syssel på hustrige høstdager men det skal sies at jeg brukte kanskje litt lengre tid enn kokkene på en 5-stjerners restaurant, ja kanskje lenger tid enn 7-åringene ville brukt men har man god tid og det ikke er noen som venter på å bli servert – hvorfor stresse? Så jeg satte på litt god musikk og startet blomkålsuppeseansen med å ta disse to blomkålhodene oppi en kjele med 2 liter vann (fordi jeg leste at én hønsebuljongterning hørte sammen med en halv liter vann) sammen med tre sjalottløk og tre fedd hvitløk. Allerede her klarte jeg å kløne det til ved å ikke rense blomkålen for det grønne så den jobben måtte jeg ta når alt var kokt hvilket ble litt styr. Tanken var at det grønne ga smak men her tror jeg man fint kan rense før koking. For – når alt var kokt sønder og sammen silte jeg av krafta i en bolle og tok det som var kokt i hjel i en annen bolle. Og det var nå logistikken virkelig ble satt på prøve: jevning! Det var nesten så jeg følte Ingrid Espelid Hovig sto og pikka meg i nakken med juksesleiva si…

De som husker Fjernsynskjøkkenet vil nok dra kjensel på denne!

Etter et kjapt rådslagningsmøte med kjøkkensjefen ble det til at jevninga ble laget i en mindre kasserolle, krafta befant seg i bolle nummer én og den ihjelkokte blomkålen og løken befant seg i bolle nummer to. Cirka 100 gram meierismør og to spiseskjeer mjøl ja? Hørtes riktig ut og med en god klunk helmjølk fra Røros så satt jevninga i sikringsboksen og jeg kunne nå starte prosessen med å røre inn krafta som ble silt ut tidligere sammen med hønsebuljongterningene. Men selvsagt, kjelen jeg hadde valgt for jevning var jo altfor liten! Gode råvarer og riktig verktøy er alfa og omega – frem med fårikålkjelen og for å gjøre det som har blitt en lang historie som egentlig ikke var lang kort igjen – alt ble gjenforent i en og samme kjele og deretter ble det gjort silkemykt med en stavmikser.

Ettersom jeg hadde noen kyllingpølser fra datodisken hos Coop liggende ble de brukt som topping etter å ha blitt kuttet i små terninger og gitt en god runde i jernpanna. Her kan man bruke sprøstekt spekeskinke, bacon, vanlig kjøttpølse eller ingenting. Man kan ha oppi noen ekstra kvaster med blomkål også. Men Ingrid stod fortsatt og pikka meg litt i nakken med sleiva si så det var bare å finne frem persillen og strø litt grønt over så det så ut som man var på fin-fin restaurant og ikke hjemme på eget kjøkken.

Når jeg lager mat så er det sjeldent det følges en oppskrift. Maten blir til mens jeg kikker i kjøleskapet. Jeg er veldig opptatt av å ikke kaste mat og dermed blir det ofte kombinasjoner og matretter som aldri blir laget igjen. Ikke fordi det smaker vondt men fordi det rett og slett var det som var for hånden den dagen! Så nå kan dere jo gjøre hva dere vil med denne suppa.

Høst og levva livet ja. Man er jo heldig som kan trekke inn i et godt og varmt hus når høststormene setter inn, snurre i gang platespilleren med favorittmusikken og rusle inn på kjøkkenet. Finne frem kniven… hakke, blande, smake, prøve, feile… det er jo litt som selve livet – det følger ingen oppskrift med det heller. Og så får man bare bære over med at det ble varm suppe på en septemberdag hvor gradestokken viste godt over tjue kanskje var overilt men så lenge suppa var god og man har mat på bordet får man være fornøyd. For klage på været skal vi jo gjøre uansett, det er et av nordmenns største styrker. Der er vi suppehuene virkelig god!

BON APETIT!