Tankar kring ein adventskalender

Som overskriften antyder, dette skal handle om adventskalendere. Eller gavekalender som mange kaller det. Kjent som julekalender for de aller fleste. Det er 1 desember i dag og mange våknet opp fulle av forventninger til hva som skulle skjule seg bak «luke» nummer én. Noen fikk en sjokoladebit av beste importkvalitet, noen fikk kanskje en liten figur mens andre fikk et par vanter eller øredobber eller en kinobillett eller hva nå enn disse kalendermakerne har klart å pønske ut i gavekalenderen. For det er dét det er blitt: gavekalender. En ny gave hver eneste dag, stor eller liten, frem til julaften som kulminerer i et aldri så lite gavebonanza. Og kjære alle dere som har stått på frem til i dag: beklager om jeg tråkker dere på tærne, det er ikke meningen. Ta på deg skråblikk-brillene før du eventuelt leser videre.

Anne Lindmo hadde en utblåsning angående dette med julekalendere. Hun mener vi må ned på gummistrikk-nivå. Salt og pepper pakket inn i gladpack. Rester fra håndveska. Vær glad for det du får. Helt fritt for stress og ingen hengefjes på mor når adventstida endelig er i gang. Anbefaler sterkt å se filmsnutten til Anne før videre lesning hvis du ikke allerede har sett den – trykk HER.

Den første adventskalenderen med små luker som kunne åpnes ble trykt i Tyskland i 1904. De hadde gjerne fromme bilder hentet fra bibelhistorien eller tradisjonelle julelegender; slike kalendere utgis også i vår tid. I Norge ble slike kalendere for alvor kjent på slutten av 1940-tallet da Norsk Speiderpikeforbund produserte og solgte slike kalendere. Den første adventskalenderen ble utgitt til advent 1947 og hadde 25 luker. Den fulgte tiden fra 1. søndag i advent til og med julaften. Den var tegnet av Ragnhild Elisabeth Boye. Allerede året etter, fikk adventskalenderen 24 luker for bruk fra 1. desember. Dette prinsippet er anvendt siden på alle adventskalendere. På 1950-tallet ble det også produsert kommersielle adventskalendere.

Kilde: Wikipedia 

Så, er man litt enig med Anne? Sosiale medier flommer over av gavekalendere med gaver sirlig innpakket i nettopp nydelig linhyssing og vakkert papir. Hva som er inne i disse pakkene vet man jo ikke men det er mange kalendere som er det reneste kunstverket og innhold verdt ei halv månedslønn. All ære til mor (og far) for den innsatsen de legger ned i disse kalenderne for at avkommet skal ha noe å glede seg over hver dag frem mot jul. Innsats i form av penger, tid og kreativitet. Og jo flere barn jo flere gaver. Okei, voksne kan også ha gavekalender. En ny bil til far, en ny kjøkkenmaskin til mor… Men altså, har det tatt litt overhånd? Er det greit at det blant ungene nærmest konkurreres om hvem som fikk den fineste gaven den dagen? For det må jo bli litt press ut av dette? Både for store og små tenker jeg. Og for lommeboka.

Jeg har ingen barn å lage kalender til. Jeg har ikke noe forhold til dette med gavekalendere annet enn det jeg får via venner, gjennom mediene enten det er sosiale medier eller tradisjonelle medier så som VG og Dagbladet, TV og radio. Men jeg ser jo at det har blitt en litt annen tradisjon i tida frem mot jul nå i 2017 enn hva det var den gang jeg var barn på 80-tallet. Jeg kan ikke unngå å se alle de fantastiske gavekalenderne som blir presentert for eksempel på Instagram. For det flommer det av kreativitet. Nå skal ikke jeg dra opp «alt-var-mye-bedre-før»-kortet men jeg må innrømme at jeg synes kanskje dette kalenderstyret har tatt litt av i enkelte sammenhenger? For når man tenker etter så er ikke dette noe som er alle forunt. Det er faktisk mange som ikke har julekalender i det hele tatt. Det kan være mor ikke har mulighet. Og skal det være slik at adventstida kun skal handle om hva man får i kalenderen? Man risikerer å få så høye forventninger på julaften at man blir skuffet. For innholdet må da bety litt eller…?

Misforstå meg rett, jeg er ikke i mot at noen velger å bruke halve høsten på å planlegge kalenderen. Jeg er heller ikke i mot at den fylles opp med små og store gaver hver dag inn mot julaften. Men har det blitt en slags konkurranse blant foreldregenerasjonen om å lage den fineste, mest kreative kalenderen? Den man kan ta bilder av og legge ut på Facebook og Instagram. Innholdet er alt etter hva man ønsker. Noen lager kalendere fylt med ordtak, noen fyller den med små ting til pikerommet, noen får godteri mens andre igjen fyller den med ting som trengs, feks. nye høretelefoner til mobilen. Jeg sier ikke at den ene kalenderen er mer meningsfull enn den andre men det må være lov å gjøre seg opp noen tanker om adventstida vi har gått inn i.

Selvfølgelig er dette innlegget inspirert av utblåsningen til Anne Lindmo der hun tømmer veska og presenterer salt, pepper, C-vitaminer og to dager med valnøtter i kalenderen. Kanskje stressfaktoren ved ikke bli ferdig er hakket verre enn å klekke ut innhold og finne pent gavepapir? For er det ingen kalender så vil det være noen som blir skuffet. Og det kan man jo ikke risikere.

Jeg for min del kjøpte en kalender av Eidsvold Værks Skiklub en kveld de ringte på døra og lurte på om jeg hadde lyst til å kjøpe en kalender for 50 kroner og sponse skiklubben. Dagens premie (to heldige vinnere) var kryddersett levert av Engebretsen AS. Ingen premie på meg men for 2 kroner og 8 øre fikk jeg litt spenning denne første dagen i desember. Helt uten linhyssing og gavepapir.

img_5296

 

 

2 kommentarer om “Tankar kring ein adventskalender

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s