…og urovekkende veldig snart julaften! For er jeg klar til jul? Har jeg sju slag i hus og julegaver ferdig til de få jeg pleier å gi til? Har jeg fått juletreet på fot, kastet på noen julekuler og fått festet julestjerna i toppen med strips og øvd på du grønne glitrende tre god dag? Og er julegardiner, juleduker, juleputer og jule-gudene-vet-hva strøket? Er ribba kjøpt inn og hjemmelaget julepølse godt bevart i fryseren? Svaret er definitivt nei. Det er så nei som det bare kan få blitt.

Jeg har kjøpt ei julegave. Én julegave. Uno. One. Ein. Den ble kjøpt inn på ei tid av året da jeg har observert at flere faktisk var ferdig med alle julegavene allerede og jeg kjenner at pulsen øker bare ved tanken på å fly rundt i september måned og si at hey!, jeg er ferdig med gavene jeg, bare to igjen! *pling* Jeg har en hel butikk med julegaver igjen å kjøpe. Ja faktisk, jeg har fortsatt bare denne ene gaven ferdig. Og den ble altså kjøpt i september, på den tida av året hvor svært mange løper rundt i skogen og prøver å få has på en elg eller fire så de har til familiemiddagen i romjula. Jeg har til og med klart å pakke den pent inn i papir med hjort (?) på og gullfarget gavebånd. Hadde liggende litt gavepapir fra fjoråret. Flaks.

Så, det er snart jul. Det er faktisk bare fem dager til. Og prognosene for årets julehandel er at vi skal svi av svimlende 57 milliarder kroner på gaver. Et kjapt regnestykke tilsier i underkant av elleve tusen kroner per innbygger inkludert de som fortsatt er brukere av Up & Go og alle andre som kan krype og gå. Det sier seg sjøl at en 1-åring ikke er noen hardcore bruker av Mastercard i julegavehandelen. Hvis hen da ikke fikk dette inn med morsmjølka da, man vet jo aldri. Mitt bidrag er så langt ikke i nærheten av disse elleve tusen kronene.

Jeg blir smått imponert av de som har juletreet pynta 1 desember, alle gaver (som regel med unntak av én) innkjøpt før november (kjøper litt her og der da vettu!), avtaleboken spikret fra midten av november med julelunsjer og julebord og førjulsmiddager og julefrokoster og jule-meg-herfra-til-Sandefjord. Det er nesten så at man kunne tro at hadde dette vært OL-gren så hadde vi dekorert seierspallen med norske flagg. For vi nordmenn må da være ganske gode på jul? For ikke å glemme kakebaksten! Sju slag og litt ekstra sånn i tilfelle, man vet jo aldri når det plutselig skulle ramle inn en julebukk eller tre.

Nå legger handelsstanden opp til at vi skal være tidlig ute. Jeg husker fra min tid i kioskbransjen da selgerne kom innom rett over påske og vi hadde så vidt fått pakket vekk påskemarsipanen og solgt ut restlageret til halv pris – det var på høy tid å begynne å tenke på bestillingene av julevarer. I mai måned, når softismaskinene så vidt hadde våknet opp fra vinterdvalen, utepilssesongen var halvveis på gli – da var det på tide å tenke jul. Det er jo ikke rart folk er tidlig ferdig med juleforberedelsene! Det er egentlig ganske naturlig at når man har jul en gang i året og julevarene er rett rundt hjørnet før fellesferien, da skal man klare å være ferdig i god tid før julaften med gaver, sang, trær og mat. Men nei.

Send pakkene tidlig slik at postkontoret rekker å rote dem bort før jul.
[Jonny Carson]

Noen av oss sitter her denne tredje tirsdagen i advent og konstaterer at om fem dager kommer julenissen nok en gang ramlende inn i de norske hjem etter å ha sittet på låven og forspist seg på julegrøt. Nissen proklamerer i år som i fjor og årene før der at et barn (nok en gang!) er født i Betlehem og alle hjerter gleder seg i skjul mens reven lusker over dårlig is (ikke kom her og si at vi ikke har menneskeskapte klimaproblemer, isen var alltid tjukkere før i tida!). Like overraskende som julaften på kjerringa som det heter så blir enkelte av oss tatt på senga år etter år. Ikke alle men noen.

Julegaveinnkjøpene blir en maratoninnspurt på høyde med New York Maraton gjort på den lokale bensinstasjonen ti minutter før kirkeklokkene ringer jula inn klokka fire. Kanske ikke så ille da ettersom kjøpesentrene er oppe lenge nok til at man unngår å måtte gi bort en stor poste Twist tredje året på rad. Men det kan medføre litt stress når man finner ut at man har glemt å kjøpe gave til personer av en viss betydning i ens liv. Jeg er en av disse som kan observeres i lett panikk på julaften på vill jakt etter konstruktive julegaver til for eksempel mor og far. Min mor har fått noen skjerf opp gjennom årene og far min? Skjorter og sokker.

Jeg er en av disse som lille julaften ofte utbryter: oh shit! – it’s jul again! 

Jeg lar jula suse slik humla gjør; den kommer når den kommer og har jeg glemt noen gaver eller ikke rukket å kjøpe eller for å si det som det er – ikke hatt råd til å kjøpe så mange – så blir det jul allikevel. I januar starter salget og jeg er sikker på at Jesusbarnet og Jomfru Maria ikke er så opptatt av sånne ting. Ei heller tror jeg julenissen kommer og tar meg for han tror jeg ikke på uansett. Det jeg derimot tror på er at selv om jeg ikke har sju slag i hus, nystrøkne duker i alle varianter og nypolert sølvtøy så blir det jul. Om ikke den blir hvit som på julekortene så blir det jul. Og jeg har tross alt røde stearinlys, jeg har julestjerne og jeg har noen nissefigurer etter mormor som gjør at julaften – den er 24 desember uansett form og farge.

Jeg tillater meg selv å senke skuldrene ned på kneskålnivå selv om jeg er så langt utenfor rutetabellen det bare er mulig å komme. Intet juletre, intet julepynt, ikke engang adventstake og ørtende lys i advent er det her i hus. Ingen har sagt at julestemningen ikke kommer. Vi får se lille julaften!