Du och jag Bergensbanen!

Nytt år og nye blogginnlegg, hva er vel mer naturlig enn at årets første skriverier skal handle om nyttårsforsetter, slanking, trening, blanke ark og fargestifter? Den delen av bloggverden får andre ta seg av. Kommer muligens noe om nyttårsforsetter litt lenger ut i året når badesesongen nærmer seg men akkurat nå har jeg har tenkt å vie litt oppmerksomhet til Norges Statsbaner og ikke ukjente Bergensbanen. Jeg skal ikke kjøre minutt-for-minutt for den jobben har allerede NRK gjort på fremragende vis og for de som fulgte toget på ferden den gang så vil sikkert ett og annet stoppested virke kjent.

Jeg har aldri reist med tog hele veien fra Bergen til Oslo. Jeg har reist mye med tog; jeg startet karrieren som togpassasjer i relativt ung alder og lærte raskt å reise alene. Som for eksempel da min mor satte meg på toget som 7-åring og ga beskjed til konduktøren om å hive meg av på Grasbekken, et veldig lokalt stoppested langs Rørosbanen. Der stod mormor og ventet med sparken. Det var den gang togene ble varmet opp ved hjelp av vannbåren varme og togsettet bestod ofte av ei vogn med motor og ei vogn uten. Det var til og med gardiner i vognene. Snakk om å få det til å fremstå som hjemmekoselig! Men det var faktisk den gang det var koselig å ta toget – den gang det tok litt lengre tid og folk hadde litt bedre tid og det var lov å røyke ombord. Dét er lenge siden det.

Men tilbake til Bergensbanen. Endelig hadde jeg en gylden mulighet til å få oppleve denne togreisen man har hørt og lest så mye om – den fantastiske naturen, den utrolige utsikten fra togvinduet, stigningen, tunnelene, svingene, fjellene og været. For én ting er sikkert, å ta toget fra Bergen til Oslo kan bety mye vær. Selvsagt avhengig av årstid men ei snøføyke, null utsikt og helt hvitt – absolutt ingen unaturlighet på begynnelsen av januar. Og det var nettopp i begynnelsen av januar, nærmere bestemt onsdag 3 januar det herrens glade år 2018, at jeg satte meg på 11:59-avgangen fra Bergen med retning Oslo.

Vi (vi = venninne og hennes pusekatt) satt i første vogn bak loket og som den «togkyndige» personen jeg er *blunkesmiley* så bemerket jeg raskt at «her merker man at loket spinner litt når det skal dra avgårde». For det er ikke bare-bare å få et lok med åtte (ni?) vogner opp i 100 på 3 sekunder. Det hjelper ikke engang at det er elektrisk, det er ikke akselerasjonen på en Tesla vi snakker om her. Men avgårde skulle vi og det på sekundet. Det skal de ha, NSB har vel aldri vist seg så presise på avgangstid noen gang som denne dagen da jeg skulle ta turen over fjellet fra Bergen Stasjon (Bergen gamle stasjon ble opprettet 1883 i Bergen sentrum da Vossebanen ble åpnet. Stasjonen ble nedlagt 1913 da Bergen nye stasjon ble tatt i bruk).

img_5554
Foto: meg

Første stasjon er Arna (8 m.o.h.) etter en rask tur gjennom fjellet Ulriken. Deretter passerer vi Trengereid (15,7 m.o.h.), Vaksdal (16 m.o.h. og kjent for mjølentusiaster), Fossmark (visstnok kjent for kraftverk og en treskofabrikk) og Stanghelle (ja, Harald Stanghelle er fra området, 2,5 m.o.h.) før vi stopper på Dale Stasjon (43,4 m.o.h.). Helt riktig, Dale of Norway er lokalisert her, nå solgt til franske Rossignol. Et kort stopp og vi toger på videre forbi Bolstadøyri (8 m.o.h.) og Bulken (51 m.o.h.) før vi når Voss (56,5 m.o.h.). Alle har et forhold til Vossafår og stedet trenger ingen nærmere presentasjon. Deretter passerer vi Gjerdåker, Ygre, Kløve, Urdland (krysningsspor og møtende tog), Øyeflaten, Skiple, Mjølfjell, Ljosanbotn, Ørneberget, Upsete og Uppsete før vi endelig når Myrdal Stasjon og her stopper vi. Alle foregående stasjoner er nedlagt og i verste fall revet. Myrdal Stasjon (866,8 m.o.h.) er utgangspunktet for en ellevill togreise ned til Flåm med Flåmsbanen – vi snakker om en høydeforskjell på hele 865.5 meter. En tur med Flåmsbanen står på min bucketlist!

So far, so good. Vi forlater Myrdal og rett inn i en ny tunnel som skal sikre oss mot snøras. Når man tenker på hvordan det stod til med hjelpemidler den gang Bergensbanen ble bygd så kan man ikke annet enn å bli imponert. Neste stasjon er Hallingskeid (1110,1 m.o.h.) og denne er bygd inn i et snøoverbygg. Hadde man ikke visst bedre kunne man tro man stod ved hvilken som helst t-banestasjon i Oslo men nei, her er det lite som minner om Bogstadveien og Waynes Coffee. Vi skal videre og vi skal til turen høyeste punkt – Finse Stasjon med sine berømte 1222 meter over havet. Og det må sies – landskapet vi har beveget oss gjennom på veien opp til Finse har vært svingete, hvitt, bratt og fantastisk.

img_5558
Finse – 1222 meter over havet, bildet er tatt av meg, ikke helt uten risiko.

Og her måtte jeg bare løpe ut på perrongen og ta noen bilder. Se for dere panikken som oppstår da jeg hører det begynner å pipe i dørene som et signal om at det er klart for avgang. Sterkere enn Pippi klarte jeg å holde igjen så jeg kom inn i vogna igjen men altså… puh! Finse er definitivt ikke stedet du vil bli akterutseilt iført kjole og Birkenstock. Men jeg fikk karret meg ombord igjen og neste stopp ville være Haugastøl, 988 meter over havet.

Det ene hytteparadiset etter det andre glir forbi. Lite strøm, lite vann og ingen varmekabler i oppkjørselen; de fleste hyttene står med snø opptil pipa. Men herlighet for en vinterlig idyll! Jeg ble rent fascinert av landskapet som gled forbi i hvitt og tenkte at de som har hytte her, de er ildsjeler. De elsker fjellet i sol og vær og vind og storm og utilgjengelighet. Ingen apper som setter i gang oppvarmingen og ingen vaktmestertjenester som sørger for at kjøleskapet er fylt opp med Dom Perignon ved ankomst. Så helt uten tekniske hjelpemidler bortsett fra toget og dens strømtilførsel så ankommer vi Haugastøl, stopper kjapt og raser videre (…) til Ustaoset (990,6 m.o.h.). Det som er litt imponerende er at hittil så har det kommet på folk på hver eneste stasjon. Jeg mener, treffer man folk i stiv kuling på høyfjellet i januar? Jada, i Norge gjør man det. De har både ski, akebrett og kite-utstyr med seg.

Men nå har vi kommet til det punktet hvor det bærer rakt nedover i utforbakke og skoggrensen begynner å gjøre seg gjeldende igjen. Det er også nå at skumringen setter inn, blåtimen sørger for maleriske motiver for den som har dertil egnet kamerautstyr til å fange det på film. For oss med iPhone og en middels god hukommelse gjelder det å fange motivene så godt det lar seg gjøre. Gjenskinn fra lys i kupéen gjør bilder dårlig og til slutt gir man opp og lar heller bare motivene gli forbi og lagrer de på den mentale harddisken. For i de aller fleste tilfeller kan man ikke lagre naturen på film. Så vi ankommer Geilo (794,2 m.o.h.) i fred og fordragelighet, et sted hvor det er mye skiturisme og fortsatt er det et stykke igjen gjennom vinterlandskapet før vi nærmer oss asfaltjungelen som faktisk denne dagen var dekket av snø i følge sosiale medier.

601-i-hol
Foto: Magne Ove Furuseth, NJK

Vi har et stopp på Hol Stasjon (607 m.o.h.) for å krysse med toget som er på vei til Bergen. Stasjonsbygningen er flott rent arkitektonisk, bygget i jugendstil. Den er tegnet av arkitekt Harald Kaas på grunnlag av tegninger utarbeidet av arkitekt Paul Due som tegnet Haugastøl Stasjon. Ikke uten grunn og heldigvis er den vernet som stasjonsbygning. Det har blitt revet mange flotte stasjonsbygninger opp gjennom årene og min mening er: vi må prøve å ta vare på det som kan tas vare på før vi river alt som har historisk verdi! Info fra Wikipedia er som følger: «Stasjonen ligger i Hol kommune i Buskerud, den ble åpnet som kryssingsspor med holdeplass i 1907 da Bergensbanen ble åpnet til Gulsvik. Rundt 1931 ble den oppgradert til stasjon, den var betjent til 1983 da den ble fjernstyrt.» Noen mener den er Bergensbanens vakreste stasjonsbygning – at den er flott er det ingen tvil om. Jeg husker den godt fordi jeg prøvde å ta bilde men i iveren så klarte jeg å ta bilde med feil app og så slette. Og en app er ikke løsningen på alt.

Neste stasjon er Ål (436,6 m.o.h.). Her har et ikke ukjent band sunget om en neger som «…hadde krullut hår og dubbeltspent frakk» og «…norsk det kunna’n, eg høyrde’n sa «takk». Det har vært litt bråk rundt denne låta som ble utgitt i 1996 og bandet har sluttet å spille denne låta på sine konserter fordi den blir oppfattet som rasistisk. Utgangspunktet for teksten var uskyldig som bare det men tidene forandrer seg og man sier ikke «neger» ustraffet, ikke en gang Pippi. Men nok om det, vi passerte Ål stasjon og ingenting skummelt skjedde. Vi raser videre i et forrykende tempo gjennom vinterlandskapet, snøen legger en deilig demper på lydene fra hjulene som klimprer langs skinnegangen og det er stor elgfare. Jeg sitter bare og venter på at det skal bli full bråbrems, lukt av svidd kjøtt og hårtuster som flagrer forbi togvinduet men nei, ingen elgpåkjørsel denne kvelden. Så Jegermoen (!), Torpo og Trillhus fyker forbi før vi ruller inn på Gol stasjon, 207,4 meter over havoverflaten og et knutepunkt for skidestinasjonen Hemsedal. Det merkes for inn i kupéen kommer folk med ski oppetter øra og akebrett mellom beina.

Skjermbilde 2018-01-06 kl. 21.34.41
Foto: Buskerud Fylkesfotoarkiv

Svenkerud blir passert, vi har et raskt stopp på Nesbyen (168,8 m.o.h.) og vi tøffer videre forbi Grønna, Liodden, Bergheim og Austvoll før et lite stopp ved Flå Stasjon med sine 155 meter over havoverflaten.  Vi suser forbi Ørgenvika, Rallerud og Sokna og rett sør for Sokna finnes et tidligere stoppested ved navn Bårnås. Herfra finnes bilder fra den gang Bergensbanen ble bygget – som bildet viser så var det ingen tekniske hjelpemidler som gjorde arbeidet enklere. Det var hestekraft og rå muskelkraft som gjaldt. På sidene til Rallarmuseet kan man lese om «…dyktige og dristige ingeniørar sette i gong bygginga av lange tunnelar  gjennom aude høgfjellstrekningar vinterstid, noko som var nytt i Noreg. Anleggsarbeidarar strøymde til for å få arbeid, og for fyrste gong blei elektriske maskinar tekne i bruk for å bore hol i fjellet.» Ordet rallar stammer for øvrig fra det svenske språket, det norske ordet var slusk.

Vi har kommet oss et godt stykke ned Hallingdal som for øvrig starter ved nordenden av innsjøen Krøderen. Neste stasjon er Hønefoss (96,8 m.o.h.) og denne ble åpnet i 1868 da Randsfjordbanen sto ferdig. Nåværende stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1909 ved Bergensbanens åpning. Fra Hønefoss var det tidligere forbindelse over til Gjøvikbanen og Roa Stasjon. Denne linjen med stasjonene Hval, Jevnaker, Gunstad og Grindvoll blir i dag stort sett brukt til godstog ettersom persontrafikken opphørte i 1989. Men vi skal videre og vi forlater Hønefoss. Det merkes at det er mørkt ute, vi har kommet ned i lavlandet og det er absolutt ingenting å se gjennom togvinduet. Man ser bare lysene fra biler og hus og jeg var vel glad jeg satt godt forvart inne i ei varm togvogn og ikke stuet inn i en bil på vinterføre på vei hjem fra jule- og nyttårsfeiringer. Og mens vi passerer Ask, Egge, Veholt, Tangen, Tyristrand, Hagabru, Nakkerud og Lerskallen på vei mot Vikersund så er det på tide å besøke restaurantvogna i toget. Dette besøket fortjener litt ekstra oppmerksomhet for her var det virkelig forbedringspotensiale.

NSB snakker varmt om sitt samarbeid med Kulinarisk Akademi i presentasjonen av sitt konsept NSB Kafé på sine nettsider. Menyene som er plassert ut i stollommene i vogna vitner om at her har vi et nivå som er hakket høyere enn flymat. Men som den observante leser nå sikkert allerede har rukket å tenke – menyer er så retusjert og pyntet på at når maten serveres så er man milevis unna det som ser så delikat ut i menyen. For nei, dette var kanskje et hakk bedre enn flymat men ellers var det triste greier. De skal ha pluss for at terningkast3 hadde påfyll på kaffen, en stor kaffe kostet 34 kroner og påfyll kr. 5,-. Den smaker ikke så aller verst ti å være automatkaffe heller. Omgivelsene i kafévogna – man kommer inn og et lite øyeblikk tror man at det er en rullende McDonalds. Grå hardplast, null atmosfære, grell belysning og kaldt. Ikke i nærheten av å kunne få følelsen av kos og det er egentlig litt trist for disse vognene kan med enkle midler gjøres litt lunere. Jeg krever ikke at det er peis ombord men hvorfor ikke bytte ut den grå plasten med «treverk»? Jeg tenkte å kjøpe ei grillpølse og mens jeg står og venter (og venter… og venter…) på å få beskjed om at nei, pølsene er ikke varme før om 20 minutter så blir jeg jo stående og se på hvordan personen bak disken tryller frem kjøttkaker med poteter, ertestuing og brun saus til den nette sum av kr. 169,- varmet i micro a la Fjordland og forsøkt dandert på en papptallerken. Joda, jeg forstår at det er begrenset med plass i et tog og at oppvaskmaskin og dekketøy i porselen ikke er en del av konseptet. Jeg kjøpte meg en kopp te, betalte og gikk. Og tenkte i mitt stille sinn at en litt bedre presentasjon av hele vogna hadde gjort seg. Var det noe jeg lærte fra min tid i kioskbransjen så var det at tomme hyller selger dårlig. For all del, de gjør så godt de kan men dette kunne de klart bedre. Men pizzaen de serverer, den ser faktisk ganske god ut og var iflg. mitt reisefølge absolutt spiselig. Den ble til og med stekt i en ordentlig ovn. Jeg gir kafévogna en svak 3’er på terningen, mest på grunn av det triste miljøet.

Eksempel på hvordan en spisevogn kan se ut! Bergensbanens restaurantvogn anno 1909, litt mer stil og eleganse enn dagens nitriste plastinteriør. 

Spisevogn Bergensbanen 1909
Foto: Spesialsamlingene ved Universitetet i Bergen

Fortsatt småsulten triller vi inn på Vikersund stasjon som ligger 67,1 m.o.h. Her ligger en ikke ukjent skiflygningsbakke og bakkerekorden innehas av en østerriker – 253,5 meter hoppet han. Vikersund er også utgangspunkt for Krøderbanen som er Norges lengste museumsjernbane med sine 26 kilometer. Har faktisk reist med denne som barn opptil flere ganger. Nå er det 1 time og ca. 10-20 minutter igjen av turen og det merkes at man begynner å se frem til at reisen snart er slutt. Full fart forbi Geithus, Skotselv og Burud og inn mot Hokksund (8 m.o.h.) som har overgang til Sørlandsbanen. Her kommer også dama med den gang Norges høyeste hår, Grand Prix-deltaker Kate Gulbrandsen fra. Det er 60,22 kilometer igjen til Oslo og det er ingen tid å miste, vi begynner å få dårlig tid så Steinberg, Mjøndalen (liten stopp for møtende tog) og Gulskogen passeres med lynets hastighet og Drammen (2,2 m.o.h.) er neste stasjon. Kort stopp og svisj-svusj! – forbi Brakerøya og Lier og inn i den berømte Lier-tunellen. Men så er det stopp. Full stans inne i tunnelen på grunn av signalfeil. Ja, tenk det du! NSB leverer alltid når det kommer til signalfeil og denne onsdagen var det intet unntak. Det er 1200 meter den ene veien og 6825 meter den andre veien. Vi har heldigvis korteste vei ut og det tar ikke så lang tid før vi smyger oss inn på Asker stasjon (104,6 m.o.h.) og deretter Sandvika (12 m.o.h.) som er siste stopp før vi når landets hovedstad – 25 minutter etter rutetid. Men jeg fikk den pølsa til slutt.

Sist gang jeg tok toget på denne strekningen mellom Sandvika og Oslo S. var det ingen tunnel, stasjoner som Blommenholm, Høvik og Stabekk ligger nå på utsiden mens togene suser gjennom fjellet og raskeste vei inn mot by’n. Med tunneler forsvinner også utsikten og før man vet ordet av det dukker sentralstasjonen opp. Oslo S. trenger vel ingen nærmere presentasjon men bare for å hostet frem litt historie så har vært stasjon her helt siden Norges første jernbane ble åpnet fra Kristiania til Eidsvoll i 1854.

Og det er jo noen år siden.

img_5477
Foto: meg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s