Norges minst leste blogg lever!

Hei bloggen! Sorry ass men jeg har hatt såååååå sjukt mye greier å gjøre så, herregud ass, det er så kult lizzm at jeg har tid nå ikke sant!

For omtrentlig ett års tid siden startet jeg opp med en blogg. Tenkte at det kanskje var litt større rom for litt dypere og lengre betraktninger (…) om livets underfundige gang på denne plattformen enn andre sosiale medier og dermed var Høyt og Lavt født. Men som det meste ellers her i livet – ting blir ikke alltid som planlagt. Ikke at jeg hadde tenkt å legge meg på et nivå som tilsa daglige leveranser av ingenting men kanskje litt mer hyppighet enn hva som har vært tilfellet det siste halve året. Ved nærmere ettersyn ble det siste innlegget mitt postet den 4 mars, ironisk nok handlet det om venting.

Og ventet har jeg jo virkelig gjort. Jeg har ventet helt til nå med å skrive et nytt innlegg. Saken er den: å skrive blogg uten å ha et spesielt fokus eller tema er pokker meg ikke enkelt! Tanken var jo å skrive om det som falt meg inn der og da. Ting jeg så eller opplevde eller tenkte på eller kanskje drømte om. Saker som gjorde meg opprørt, engasjert, glad eller eitrende forbanna. Sistnevnte tilhører jo gjerne politikkens verden og akkurat den verdenen skal jeg la ligge for øyeblikket.

Så hva er det som da får meg til plutselig å kvesse tastaturet akkurat nå? Hva har skjedd? For det har nemlig ikke skortet på idéer og inspirasjon til innlegg den siste tida. Det er egentlig et helt hav å ta av når det gjelder ting å skrive om og kanskje det er nettopp dét som er problemet – det skjer for mye! Verden raser jo avgårde i en fart som er helt hinsides noen ganger og så blir man bare stående der og klø seg litt i huet og tenke at hva skjedde nå egentlig…?

Noe av det som skjedde etter 4 mars var jo at våren kom. Og med våren kom mai du skjønne milde og finværet. Er man så privilegert å ha en fulltids jobb å skjøtte så vil man kanskje ikke sitte inne på fritida og fyre løs på et tastatur når finværet innbyr til sene kvelder med klassikeren «noe godt i glasset». Er man riktig så heldig så har man fått kjøpt seg et hus i løpet av vinteren og dette skal jo også tas vare på når snøen omsider blir borte og det som skjuler seg under denne dukker opp. I mitt tilfelle var ikke dette så rent lite og det var i tillegg ganske mye snø som skulle smelte denne våren. Så nei, prioriteringene var knallharde og bloggen ble rett og slett satt på vent. For brått kom juni og da var det ferietid. Tre uker som var nøye planlagt og hvor alle planer falt i grus. Min flaks var at været denne måneden var helt eksepsjonelt bra og tross planer som falt i grus – det var ikke vanskelig å snu dette til noe positivt for hvem har vel glemt hvor varmt det var? I alle fall ikke vi søringer for i nord var kanskje stemningen en annen… Uansett, juni ble bare en eneste lang fest på Las Verandas med bøker, vin og sang.

Og før jeg visste ordet av det kom juli og atter en ny ferie. Ikke like lang som forrige runde men dæven, det var varmt. Las Verandas innfridde så til de grader og den eneste utflukten i ferien gikk til Oslo og Sandefjord. Tenk deg så bittert det må ha vært for de som satt der nede i Syden og frøs fordi det var varmere hjemme? Jeg fikk nemlig solstikk i Sandefjord og det tør jeg påstå er sjelden kost her på berget. Solstikk er jo sånne ting bestemora mi fikk! Og jeg hadde jo ikke engang beveget meg utenfor riksgrensa. Bloggen var det siste jeg tenkte på i solsteika.

August kom, september gikk og høsten var der før man rakk å tenke på at man skulle ha blogget litt. Men kanskje det er nettopp det som er det fine – jeg er fri til å skrive når jeg vil, jeg har ingen sponsorer som henger over meg og krever et visst antall innlegg pr. uke. Jeg har ingen produkter jeg skal presentere i en «naturlig» setting og jeg har ingen meninger jeg må publisere innenfor et bestemt tema. Jeg kan mene hva jeg vil når jeg vil og jeg kan skrive akkurat det jeg føler for om det så er et halvt år siden sist jeg hadde noe på hjertet. Og jeg kan skrive langt om absolutt ingenting. Akkurat som nå.

img_8691Men nå fikk jeg melding fra pappa: «Heme, kjem innom». «Ja, er hjemme nå» svarer jeg. «OK». Så da rusler jeg en tur ut i livet igjen.

Om ikke en rosa blogg så har jeg i alle fall en rosa t-skjorte, selvutløser og noe godt i glasset.

Ha det bloggen!

PS: T-skjorta er en gave, prikkene er morse og så kan dere gjette da hva de fire prikkene betyr!

3 kommentarer om “Norges minst leste blogg lever!

  1. Roar

    En kjapp oppsummering av et halvt år, velformulert nedtegnet i løpet av et halvt glass vin kan vel i grunnen ha en symboleffekt på at tiden flyr alt for raskt!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s