Jeg så et klipp på NRK sine nettsider her forleden dag som fikk meg til å tenke litt på dette med julebrev. Og jeg lo godt av det klippet så jeg anbefaler jo selvsagt alle å trykke HER for å se innslaget. For det ga meg nemlig inspirasjon til å skrive et av mine særdeles sjeldne bloggposter, det fjerde for året og garantert det siste (hvis jeg da ikke mot all formodning skulle kjede meg noe voldsomt i romjula).

Å skrive julebrev er det mange som gjør. Noen tviholder på gamle tradisjoner og holder seg til papirformatet i masseprodusert form behørig komponert på husets bærbare enhet og deretter printet ut på en sliten blekkskriver som kun har rosa og ikke rødt fordi det ble glemt å kjøpe fargepatroner siden sist jul. Dette sendes i posten til stor glede for postbudene som sysselsettes en stund til. Andre igjen holder seg til den digitale formen og sender gjerne ut en felles e-post til kjente, kjære og mindre nære. Vi må ikke glemme alle de som bruker sosiale medier, som jo er en veldig miljøvennlig variant, for å ønske hele verden ei riktig så god jul akkompagnert av vellykkede og mindre vellykkede familiebilder tatt med selvutløser. Hvordan det står til på julekortfronten er jeg usikker på men uansett er det begrenset hva man kan fortelle i det formatet annet enn God jul og godt nytt! år, hilsen fra oss i […].

Temaet i et julebrev kan variere men det handler veldig ofte om jobb, barn, barnebarn, venner, ferier, opplevelser, hus og hjem og sånt som er hyggelig lesning. Det er lite katastrofer og vonde opplevelser. De færreste skriver om antall urinveisinfeksjoner som har plaget dem gjennom året. Jeg for min del har sluppet unna UVI (fagspråk red.anm.) i 2018 i motsetning til året før hvor jeg følte jeg levde på penicillin og holdt liv i farmasibransjen alene. Se der, allerede én sannhet presentert i julebrevet! Skulle kanskje heller vært skjult men et år består av en del ubehageligheter også.

Det er kanskje litt for sent å komme med julebrevene på lille julaften men for oss som ikke har det så travelt med juleforberedelsene så er det en velsignelse å vite at vi i denne digitale tidsalderen har mulighet til å kunne dele vilt og uhemmet av å våre store og mindre store og stort sett tusenvis av hverdagslige gode og mindre gode opplevelser gjennom året. Sånn som et UVI-fritt 2018. Ikke at noen akkurat sitter og holder pusten og venter i spenning på at jeg skal publisere et blogginnlegg spekket med interessante synspunkter og halsbrekkende opplevelser. Noen influencer blir jeg nok aldri, det er mer influensapreget det jeg pusler med – en forkjølelse i ny og ne. Men skal vi se på alt året mitt har vært fritt for så kan vi jo starte med…

Jeg har IKKE…

• …som dere har skjønt ikke hatt UVI. Hurra!
• …blitt Lotto-millionær! Forsøkte på bittelille julaften men nei, ikke så mye som en liten trøstepremie fra Hamar.
• …blitt toppturekspert! Eneste toppturene jeg kan påberope meg i 2018 er et par turer opp sherpatrappa i Tromsø og en tur opp til Fløyen. Sånn passe instagramvennlig men ikke akkurat høydemetre å slå i bordet med. Håper selvsagt på bedre tider i 2019.
• …klart å pådra meg fartsbøter i 2018 og det er vel kanskje en liten bragd i seg sjøl. Parkeringsbot derimot, dét har jeg fått men nå er ikke akkurat det noe som kvalifiserer til noen pris av noe slag for er det noe som er enkelt å få her i livet så er det nettopp parkeringsbøter. Den bransjen krever et eget blogginnlegg.
• …falt for fristelsen til å ta en røyk! Og med det noterer jeg meg snart sju år som røykfri. Anbefales alle dere som fortsatt holder liv i tobakksbransjen. Smakssansen blir bedre, luktesansen når uante høyder og man slipper stresset med hjerteinfarkt og sånt.
• …vært i Syden! Det er jo nesten en bragd med tanke på jobben jeg har men nei, jeg har altså ikke besøkt det forjettede land Syden og drukket morsomme drinker, badet i varmt vann og kjent på ljuva livet. Å stå på flytrappa i 10 minutter på Las Palmas i januar kvalifiserer ikke til å ha vært i Syden.
• …begynt å like sushi. Beklager alle dere blodfans av sushi: svaret er nei.
• …utrolig nok, brukket noe eller skadet meg på noe som helst slags vis selv om jeg gjør mitt beste stadig vekk. For jeg har selvsagt vært på jobb med blåveis og skrubbsår på neseryggen for hva skal en gjøre da når ulykken er ute og man befinner seg på 39,000 fots høyde? Dårlig med retrettmuligheter der oppe. Og nei, det går ikke an å åpne døra i den høyden.
• …gjort alt jeg ønsket og ville, besøkt alle steder jeg planla, malt det rosa rommet, kjøpt EL-bil, vært på setra, malt verandarekkverket… (denne listen kan bli uendelig lang).

..men jeg HAR!

• …blitt huseier! Det var jo ikke noe jeg akkurat så for meg på slutten av 2017 men sannelig, 1 februar fikk jeg nøkkelen til Boblebo. Og dermed var mitt liv som leietaker og nomade forbi. Enn så lenge! For at man har kjøpt seg bolig betyr ikke at man skal bo der til spikeren settes i kistelokket. Men enn så lenge er jeg innehaver av milliongjeld og fornem adresse sammen med en OL-helt.
• …vært på konsert med Raga Rockers, Terje Nilsen og CC Cowboys! (og muligens flere men husker ikke).
• …opplevd en fantastisk norsk sommer med dertilhørende antall timer på solsenga på Las Verandas og en mengde bøker lest og flasker med bobler tømt og i all beskjedenhet – jeg ble brun.
• …sett fantastisk natur i Nord-Norge og fått oppleve å være et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu, innerst i en fjord med enda en fjord innafor der igjen, hvor ferga kanskje går men som plutselig ikke går og hvor livet rusler avgårde i et tempo vi sørafor kanskje ikke helt forstår er mulig men joda, det er det. Der tilbragte jeg ikke bare ett døgn men flere. På et sted helt fritt for takeaway, kaffe latte, H&M og trikk. Noen biler var det men lite som kunne minne om rushtrafikk. Magisk!
• …fortsatt en jobb jeg er enormt takknemlig for å ha og som føles som et stort privilege å få være en del av. Og jo mer jeg ser tilbake på året jeg begynte som flyvertinne jo mer ser jeg hvor heldig jeg var. På mange måter.
• …møtt utrolig mange herlige folk, både kjente og ukjente! Via jobb, via sosiale medier og via felles forbindelser. Noen har alltid vært der, noen kom inn i livet mitt ved en tilfeldighet. Jeg elsker tilfeldigheter.
• …fortsatt et hjerte som slår! Ingen selvfølge.

Dette (sk)julebrevet kunne blitt forferdelig langt. Det er langt nok allerede. Jeg skulle jo liksom være ærlig og skrive sannheten! For sannheten er at jeg ikke er så god på julebrev. Jeg har vel aldri skrevet julebrev! Joda kjære tante Kari, avføringa har i år vært av det tilfredsstillende slaget, urinveisinfeksjonene jeg slet med i fjor har forsvunnet og økonomien er som for folk flest, absolutt ingen krøsus men overkommelig. Så lenge en har til salt i sårene så får en være fornøyd si! Bompengestasjonene er bombesikre og bilen går som ei klokke tross rust og snart 250000 kjørte kilometer. Huset står og garasjefesten i august var vellykket, det samme må sies om rakfisklaget i november. Prøver stadig å skjule det faktum at håret blir grått, rynkene blir flere og rødvinsposen rundt magen er kul umulig å bli kvitt uten egeninnsats men er fornøyd enn så lenge.

Skjulebrev ja. Golvene er ikke vaska men jeg har bært ved. I hele høst faktisk. Glemte helt å tenke på fuglene og sette opp fuglbænd men har i alle fall pynta tre. Sa noen noe om at julenek ikke er bra for fugla? Sitter stadig og puster på ei stund men å vugge vogga på bror min som snart er førti er nok litt usannsynlig.

Men at det tross alt skal bli ei trivelig jul – det er ikke til å legge skjul på! Mor og far har ankommet mitt ringe hjem, vi har sett Grevinnen og Hovmesteren (på Mac, jeg har ikke TV) for ørtende gang og vi er fortsatt like nysgjerrig på hva som skjer når de to går opp trappa til andre etasje.

God jul! ❤️