Digitale vennskap

Dette innlegget har ligget lenge og støvet ned i den digitale kladdeboka på min ikke fullt så produktive blogg. I hodet mitt derimot har det stadig blitt tilført nye tanker og nye formuleringer men så var det dette med å «få det ned på papiret» da. Å skrive om digitale vennskap viste seg å være langt mer tidkrevende – og vanskelig! – enn jeg forestilte meg, jeg startet vel i januar med de første setningene. Det viste seg å være et omfattende tema. Brått var vinteren over, våren kom og sommeren krevde sitt. Så var høsten der og plutselig var oktober allerede halvveis og nå er det snart jul og man skal straks gjøre opp status for året som har gått gjennom fine digitale julebrev og ikke minst, den store nyttårstalen om alt man ikke fikk gjort i fjor men som definitivt skal gjøres i år. Og glem for all del ikke nyttårsforsettene som jo kan kan utarte seg.

Men tilbake til temaet. Digitale vennskap. Høres det rart ut? Kan man være digitale venner uten noen gang å møtes? Og kan man bli venner digitalt og så møtes? Kan man bli gode venner etter først å ha møttes digitalt for deretter å møtes i det virkelige liv? Og vil disse vennskapene noen gang ha livets rett? Kan et godt vennskap starte via en sosial plattform og ende opp i en bunnsolid livslang forbindelse? Er det slik at ekte vennskap kun teller som ekte hvis det startet på barneskolen eller i sandkassa i barnehagen? Eller er det slik at et digitalt vennskap også kan være overlevninger fra den gang man hadde fasttelefon og møttes på klubben på fredager?

Mange av dere fikk kanskje med dere historien om Mats som satt hjemme i sokkelleiligheten hos sine foreldre og spilte World of Warcraft. Mats, som foreldrene trodde ikke hadde noen venner, men som hadde et helt samfunn med venner. En hel verden. Det var bare det at disse vennene ikke var der fysisk. De var der men de var der digitalt, via en skjerm, via verdensveven. Og da Mats døde kom flere av disse vennene i begravelsen. De kom fra hele Europa og viste en verdi mange hadde sett på som verdiløs – vennskap som vokste frem ut fra en digital verden. Fordi Mats var lenket til rullestolen sin tilbrakte han stort sett tiden sin i leiligheten foran PC-skjermen men han tilbrakte like fullt tiden sin med venner. Venner som ble kjent med Mats, ikke han i rullestol. Og nå lå han der i kisten under deres første «møte». I begravelsen hans.

Jo, man kan få venner digitalt. Og jo, disse vennene kan bli noe mer enn bare noen du skvaldrer med i ny og ne på en sosial plattform. Det kan bli en venn for livet, det kan bli den personen du snakker mest med selv om dere ikke gikk gjennom barndommen på silkeføre eller fullførte videregående med et nødskrik iført russedress, converse og sammen skulle erobre verden med ungdommelig pågangsmot og klokketro på at vennskapet, ja det skulle vare livet ut. Min erfaring er faktisk at flere av de jeg kaller nære venner i dag – det er venner jeg har møtt digitalt. Vi har ingen felles barndom og ungdomstid å snakke om men vi har så mye annet. Vi har møttes via en sosial digital plattform, en #SoMe, og det som gjerne har ført oss sammen er felles verdier, felles interesser, kanskje en felles yrkesvei eller rett og slett noe så enkelt som meningsutvekslinger om alt fra jordbruk til månelandinger via politikk og helsereformer. Om vi har vært enige om alt? Langt der i fra. Og det blir vi nok ikke heller. Og det som kanskje er litt rart – en digital venn er kanskje den viktigste personen du aldri har møtt.

Vi er mange som husker den spede oppstarten av Facebook. Jeg ble invitert inn dit av en tidligere bekjent i 2007. Vedkommende har slettet meg som venn for lenge siden men sånn har det blitt på Facebook – venner kommer og venner går. Noen forsvinner av naturlige årsaker, noen brått, noen uten at man merker det og noen fordi man hadde et vennskap som ikke var ment å vare. Noen blir slettet fordi man blir såret, noen sletter deg fordi de ikke vil ha deg der mens andre igjen drar krenket-kortet. Og er det kjærlighet og brutte løfter inne i bildet, ja da er det sikreste man kan gjøre å slette hverandre på Facebook. Hvem har vel ikke liret ut av seg dumme kommentarer i fylla… for åpen scene. Men det skal sies, det er lov å bli venner igjen. Det er så mange grunner til at man ikke forblir venner på Facebook men at det er en yngleplass for nye vennskap, det er det. Og det er også en fremragende plass å opprettholde kontakten med folk fra fortid og nåtid som bor langt unna det være seg familie, venner, en «hemmelig» beundrer eller bare en vilkårlig venn du ble kjent med via et teit spill (jeg dro faktisk på date i London…). Facebook er på godt på og vondt og det har endret seg enormt siden oppstarten.

Twitter. Der havnet jeg via en tidligere kollega i 2011. Jeg skjønte ikke en tøddel av dette mediet som fikk eget TV-program på NRK 3 i 2012. Men etter en seig matforgiftning i januar 2012 etter en tur til Thailand og den vakre øya Phi Phi så var det ikke stort annet jeg orket å gjøre enn å ligge på sofaen og trykke på refresh-knappen på alt som måtte bli presentert i sosiale medier og ordinære medier. Appene på den tiden fremstår allerede nå som forhistoriske og sinnsykt avleggs. Jeg hadde en Nokia mobil som ikke var helt optimal for Twitter men via PC’en derimot fungerte det. Og plutselig knakk jeg denne koden, der hvor du kun hadde 140 tegn til rådighet for å uttrykke deg og si hva du mente. Si noe på 140 tegn? Umulig uten å bli misforstått. Og misforstått, det ble man. Så til de grader. Og det blir man enda for såvidt. Jeg glemmer ikke den dagen jeg nådde 200 følgere på Twitter. En milepæl. Jeg ble fulgt av kjendiser som @abergeba, @jungtweet, @harepusverden, @FruGrotter, @Rollert, @FrokenYhr, selveste @HarryFeset og ikke minst @Grest_. Dette var folk som hadde flere hundre følgere på Twitter – du aner ikke hvor stolt jeg var! Og så viste det seg at disse folka var verdens hyggeligste. Og ingen visste egentlig hvem de var. Om jeg har truffet de sånn på ordentlig? Ja, det har jeg. Opptil flere ganger. Og har det blitt vennskap ut av Twitter? Definitivt! Jeg kommer tilbake til akkurat dét.

Man kan ikke utelate Instagram i en setting hvor man skal snakke om digitale vennskap og hvordan de oppstår og hvordan de kan ha livets rett og hvordan de kan kveles med et liten unfollow. For det oppstår definitivt vennskap via Instagram også, denne bildedelingstjenesten jeg ble kjent med da jeg anskaffet min første iPhone i 2012. Mitt første bilde på IG var ikke akkurat noen fototeknisk revoulusjon og absolutt ingen höjdare når det gjelder kvalitet. Det er fra 18 august 2012, et bilde fra Vågen i Bergen. Det er overredigert og filtrert i hue og ræva. Og jeg undres, hva pokker gjorde jeg i Bergen den gang? Men Instagram har faktisk gitt meg bekjentskaper. Ja, jeg har til og med havnet på en slags date via denne sosiale kanalen. For å si det sånn, jeg er fortsatt ugift men har kommet i kontakt med folk jeg har delt by med, jeg har funnet folk med interesser lik mine egne og det har blitt en og annen kaffekopp bare for moro skyld.

Så, hvor vil jeg med disse betraktningene og dette innlegget om digitale vennskap som oppstår via sosiale medier. Jeg kan bruke meg selv som eksempel i så mange tilfeller her og vi snakker ikke bare om kontakter som har oppstått og gitt vennskap men jeg har også latt sosiale medier bli til en del av hverdagen. På godt og vondt. For hvem glemmer vel opprinnelsen bak begrepet «minutt for minutt»? For mitt vedkommende; det var der det hele startet, dette med å bli venner gjennom sosiale medier. For vi satt der; firkanta i øynene, døgnet rundt, sofa-faste og helt hekta og begeistra på det vi så utspille seg på TV-skjermen denne sommeren 2011. Via Facebook-siden til NRK som omhandlet sendingene fra Hurtigruten som pågikk i 134 samfulle timer fra Bergen til Kirkenes begynte folk å bli venner på FB og for å gjøre en lang historie kort – vi dro på tur sammen i 2012 med samme båt, på samme dato – ca. 25 mennesker i alderen 20 til 80 som ikke kjente hverandre før vi så på TV døgnet rundt og flere av disse menneskene treffer jeg til stadighet. Og om vi ikke treffes – vi er online. Og det gjelder også de man vokste opp sammen med! For det er ikke alle det er praktisk mulig å treffe over en kopp kaffe et par ganger i måneden.

Men om Facebook har gitt (og opprettholdt) vennskap så har det absolutt oppstått bekjentskaper på Twitter som har ført meg både høyt og lavt jobbmessig og absolutt i alle retninger når det gjelder nye vennskap og bekjentskaper. For som nevnt, jeg oppnådde 200 followers og følte jeg var innlemmet i en kjendisverden. Men det var jeg jo slettes ikke. Dette var mennesker av kjøtt og blod; regnskapsførere og pølsemakere, folk med eget firma og folk med bare en deilig dose humor og selvironi. Folk uten jobb, folk med jobb, folk med en ballast i livet jeg i min villeste fantasi ikke kan forestille meg og folk med highway to Løvebakken og mobilnummeret (ubekreftet) til Erna.

Jeg vet at mange har en hverdag som ikke omhandler fysisk kontakt med andre mennesker. Jeg vet at mange av disse finner sine venner gjennom sosiale medier. Og skal jeg trekke frem en favoritt blant disse plattformene med digital omgang med andre mennesker så må det nok bli Twitter. Jeg havnet der i 2011, skjønte ingenting og plutselig skjønte jeg alt. Som en direkte konsekvens av dette mediet havnet jeg til sjøs, jeg havnet i norsk luftfart, jeg har knyttet kontakter og vennskap over det ganske land. Og jeg ser daglig hvilken nytte Twitter har for enkeltmennesker. For det er så mange der ute som er ensomme. Det er så mange som ikke har noen å snakke med. Og det er så mange som tør å åpne seg om livets utfordringer både åpent og anonymt. Jeg ser det hele tiden – hvordan man kan støtte opp om noen som trenger en liten dytt for å komme seg gjennom hverdagen. Jeg har også sett liv forsvinne live og hvordan vi har reagert på at noen vi aldri har møtt har forlatt oss. Jeg har vært med på blomsterkrans til mennesker jeg aldri har møtt, jeg har vippset penger til ukjente for at en datter skulle kunne få begrave sin mor. Ukjente men allikevel kjente.

Jeg skriver ut fra egne opplevelser når det gjelder digitale vennskap. Og jeg har så mange fine historier og gode opplevelser å vise til (slapp av, jeg har ei bøtte med negative opplevelser også). At jeg en gang i 2012 trengte pappesker og plutselig var det ei som ropte «eg har!» og siden har vi vært gode og nære venninner. Jeg havnet på en boklansering helt tilfeldig i 2014 i forbindelse med kvinnedagen takket være Twitter og denne kvelden ga i tillegg til tidenes parering av gateskilt bekjentskaper jeg er stolt av å inneha. Samme år stakk jeg fra fast jobb og god lønn og satset på et liv til sjøs. Jeg glemmer jo ikke ho i Bergen som sørget for at jeg fikk tilsendt mine spesialbestilte sko fra Nike til Bergen og levert personlig på Hurtigrutekaia. Eller da jeg var så heldig og hadde et hyggelig opphold i Las Palmas via nåværende jobb i luftfarten og kunne treffe en jeg nesten ble starstrucked over å møte IRL (In Real Life red.anm.) over litt tapas og øl. Og jeg glemmer definitivt ikke de som ringte og lurte på hvordan jeg hadde det eller stilte øret til rådighet da jeg virkelig var nedi kjelleren en tur i vinter. Jeg var ikke der nede for å hente opp noen gode viner for å si det sånn.

Jeg har hatt mine opp- og nedturer i livet siden min spede start i sosiale medier. Man kan dele mye, man kan dele litt og man kan la være å dele. Man kan «bjuda på» og man kan ligge under overflaten og overvåke akkurat som gjedda i sivet. Jeg har nok ikke valgt gjedde-taktikken. Men jeg har valgt den veien som gir nye bekjentskaper og nye vennskap, den veien som gir meg utfordringer og spark på leggen. Og det er jeg så uendelig glad for – det beriker livet mitt å kjenne folk over det ganske land, i alle samfunnslag, ulike ståsted, politisk milevis fra hverandere, med bagasje så uforståelig og livssituasjoner man ikke tror er mulig. Få kjenne folk enten det er via felles fødeavdeling eller felles hashtag. Uten noen gang å ha møttes. Eller å ha møttes. Fordi det hele startet digitalt. Og akkurat som i virkeligheten – noen har livets rett, andre ikke. Det viktigste er latteren, samtalene, de gode øyeblikkene. Og de kan like gjerne oppstå digitalt. Akkurat som et digitalt vennskap.

En virtuell klem kan bety mer enn man tror ❤️

3 kommentarer om “Digitale vennskap

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s