2020 – året da alle hoppa fra én-meter’n

WHO etter «sjokkbilder» fra Wuhan:

– Kan ikke klandre folk for å ville leve livene sine.

VG, 18/8-20

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg ned ved tastaturet for å skrive dette innlegget. Redigeringsloggen har blitt like lang som året 2020 er vondt. Jeg har skrevet og slettet, jeg har tatt pause, jeg har igjen og igjen skrevet setninger som har blitt visket bort. Jeg har vært oppgitt mer enn én gang og tenkt at ja ja, når Moder Jord er vred så er hun akkurat dét – vred. Og så har jeg klappet sammen skriveutstyret og funnet på noe annet mer humørfylt.

I mars 2020 var jeg en av disse flere hundre tusen som plutselig stod der uten jobb. Jeg var til og med så heldig å få to permitteringsvarsler i løpet av et par dager! Det var bare å kjøre på med «Optimist» og tenkte at så ille kan det da ikke bli. Men nå – inne i min 23 uke som permittert (sett bort fra et 13-dagers opphold til sjøs i juli) – er jeg fortsatt ikke flyvende. Som jo er jobben min – flyvende personell.

Det er veldig vanskelig å skrive om noe som er så betent som korona – man vil jo helst unngå offentlig gapestokk på Eidsvolls Plass og full fyr i sosiale medier, bli presentert som årets idiot (selv om idiotkortet sitter løst om dagen) og man vil i alle fall ikke pådra seg vrede blant de man står nær fordi man kanskje ikke mener helt det samme om hvordan ting har blitt håndtert, hvordan vi skal komme oss gjennom dette og hva som er rett og hva som er galt. For meningene er like mange som lykkelige fluer i verdens største haug med hestelort. Og det er lov å fleipe med korona sant ja? Det er lov å tulle litt med det som er dødsalvorlig? For jeg gjør det – hver dag. Uten galgenhumoren hadde jeg ikke klart meg mentalt. Og det gjelder ikke bare korona, det gjelder alt.

Det var altså noe som traff oss i vinter. Noe vi ikke ante rekkeviddene av. Det var snakk om noe virus-utbrudd i Wuhan, en kinesisk by med 11 millioner innbyggere langt vekk fra vår behagelige hverdag her oppe i det glade nord. Det ble skrevet om og nevnt i nyhetene at det foregikk noe muffens i Kina men vi trakk på skuldrene og tenkte at en litt ekstra hard influensasesong skal vi nok bære over med. Dessuten skjer det alltid noe muffens i Kina. Men joda, noen hadde spist flaggermus. I Kina.

Jeg var ute og fløy en tur i midten av februar, et privat ærende, det var ikke fullt fly nordover men så var det også bare en helt vanlig tirsdag. Det var på den tida da vi søringer var hjertelig velkommen nord for Dovre og Gardermoen var godt besøkt, det nærmet seg tross alt vinterferie i nord og for mange var vinterferien godt i gang. Det være seg lettkledd på Kanariholmen eller full fart der nede i Alpene i lederhosen og så svinger vi på seidelen igjen hei skål! I ettertid vet vi at det er nok noen som skulle ønske det ikke var fullt så mye ompa, ompa til vi dør.

Nå har vi kommet til slutten av august, høsten står og lurer rundt hjørnet, vi er for lengst ferdig med sommermåneden juli (den nye istiden vil noen påstå), vi vet vi litt mer om hva det var som traff oss. Faktisk er det såpass at vi nå vet at dette ikke bare var en vanlig influensa. Det var jo en del, meg selv inkludert, som mente det var litt opphauset. Avlyse Kollen? Vikersund? Makan til hysteri! Både Dr. Fauci og vår egen Wasim mente jo dette ville gå over, dette var kun en mild influensabris med litt styrke. Og da en kvinne i Tromsø ble smittet i februar var det i følge Folkehelseinstituttet ingen grunn til å engste seg. I etterpåklokskapens lys vet vi jo alle nå at det var grunn til å engste seg når kineserne hadde spist dårlig stekt flaggermus.

Det er fortsatt litt uvirkelig det hele. Altså, Norge? Bli truffet av et virus? En pandemi? Her hvor vi har NM i støvtørking og renslige hjem på Instagram hver fredag; det skal egentlig ikke være mulig. Vi er tross alt et av verdens rikeste land og her har vi jo alt på stell. Et velfungerende helsevesen, et godt forsvar og god beredskap for både virus og røvere som vil ta landet vårt? Nåde den som prøver seg på en frekkas oppe ved Grense Jakobselv! Vi har en godt utbygd naivitet til å passe på oss og langs grensene våre er det stort sett bare fred og fordragelighet. Men som i et mareritt av en dårlig katastrofefilm som på 90-tallet ville blitt sendt rett ut på VHS uten å engang ha vært innom kinoene så…

…måtte Erna frem med den røde knappen. Datoen var 12 mars. Alarmene gikk over hele Europa og det var skikkelig dårlig stemning. Særlig i Italia. En helt ny situasjon oppstod. Stengt? Som i nevnte dårlige regisserte katastrofefilm ble skolene stengt, barnehagene ble stille som i graven og gatene tømt, kjøpesentrene døde, caféer, barer… Bråstopp. Rødt lys! – og vi opplevde plutselig at vi ikke kunne rusle ned på den lokale puben. Det var brått slutt på å dra til Kanariholmen for å slikke sol og det verste av alt, selve marerittet: vi fikk ikke lov til å feire påske på hytta. Denne urnorske tradisjonen ble tatt fra av oss med et lite tastetrykk. Vi ble innstendig bedt om å holde oss hjemme og var du ikke hjemme så var det om å gjøre å komme seg hjem. Og holde seg der. I alle fall de fleste av oss, vi som ikke var så innmari opptatt av å komme oss på hytta. Eller kjøre snøscooter. Eller snike oss over kjølen på sykkel for å kjøpe billig snus. Det dukket opp problemer og scenarioer vi ikke i vår villeste fantasi kunne tro skulle oppstå. Til og med danskeferja sluttet og gå. Og nordlendingene viket ikke en tomme overfor søringer som ville på tokt i nord – you shall not trespass!

Når pandemien nå først rammet oss så fikk vi kjenne på kroppen hvordan det faktisk er å bli fratatt den friheten vi har. Og som vi har tatt litt for gitt? Den friheten det var å sette seg i bilen og reise ned for å handle hva vil ville når vil ville. Eller kaste seg på bussen ned til byen for å ta seg et glass vin i hyggelig selskap med verdens beste. Finne frem mariusgenseren og kjøre i kø opp til påskefjellet for å nyte sol, grøftefyll og trengsel på overfylte resorts og afterski i svette omgivelser i spedd ørlite romantikk og følelsen av å ha gått glipp av noe dagen etter. Friheten til å gå ut på gaten og gi en bamseklem til noen du er glad i. Oppsøke mormor på gamlehjemmet selv om hun ikke ante hvem du måtte være. Gå på jobb og treffe den ubrukelige kollegaen som aldri klarte å sette kaffekoppen inn i oppvaskmaskina. Ja, til og med lærerne som du kjefter ørene full med jevne mellomrom fordi din håpefulle har oppført seg under enhver kritikk på grunn av manglende folkeskikk og fått anmerkning – til og med læreren savnet du fordi friheten forsvant og du selv måtte stå for undervisningen i tillegg (sjukt irriterende nå med den dårlige interessen for matematikk på ungdomsskolen ikke sant?) til Teams hver time og alltid huske at omgivelsene var representable slik at du ikke risikerte at folk trodde det så ut som en svinesti hjemme hos deg. Selv om det var akkurat dét det gjorde der du satt i nystrøket skjorte og en utvasket joggebukse som definitivt ikke kunne klassiferes som representabel og sexy og som absolutt ikke burde frem i offentlighetens lys. Men du hadde hjemmekontor, ikke alle hadde det.

For etter at Erna dro i håndbrekket var det mange som også brått fikk en hverdag hvor de ikke skulle gå på jobb. De skulle ikke servere caffe latte til trøtte kontorfolk og chille studenter, de skulle ikke sende avgårde soltørste nordmenn til Syden eller sørge for at bobledrikkende damer på jentetur til en hip europeisk storby fikk en fin start på helga. Ei heller skulle de sørge for at folket fikk sin gourmetmat en deilig lørdags aften. Turistene som skulle seile opp langs Norges langstrakte og vakre kyst og legge igjen litt kroner her og der til lokalt reiseliv ble kastet av og sendt hjem. Permitteringene flommet innover i NAV-systemet som en tsunami og brått var over 300,000 mennesker uten arbeid. Og alle ble lovet lønnskompensasjon – fort. Den kom til slutt da, i midten av juni kom min. Men enda er det folk som venter på svar fra NAV på sin søknad om dagpenger.

Men sannelig – vi overlevde påsken uten hytta, vi klarte oss uten svenskt bacon. Russen fikk feiret selv om det var en uvirkelig og rar 17 mai. Vi lærte hva en kohort er og skygga banen virkelig da det gjaldt. Ungene vaska pliktoppfyllende sine hender til blods og spriten flommet innover oss som den mest naturlige ting i verden. De som ikke hadde lært 1-meter’n nå måtte stå. Fellesferien kom sannelig min hatt den også og vi har lagt juli bak oss, selveste charterreisenes høytid. Da nordmenn normalt drar mannsterke til Syden (les boka av Are Kalvø med samme navn!) og påberoper seg en lett verdensvant mine mens de bestiller sin ONA SÆRVESA (hø hø) PÅRRFAVÅR og himler med øynene når servitørene ikke helt forstår hva de skal ha men gjør sitt beste for han har tross alt lært å si «Hei, hvordan har du det, jeg elsker brunost» etter alle årene med fiskeboller og VG i Torrevieja. Vi overlevde! Det også.

Men hvordan har egentlig folk klart seg gjennom denne fortsatt pågående pandemien; alle de som måtte ha hjemmekontor, tante Olga som ble sittende isolert på gamlehjemmet, grandonkel Karsten som døde stille uten noen rundt seg. Hun som ikke hadde noen familie og han som bare hadde postmannen å snakke med. Alle de som kun har hatt jobben som sosialt nettverk, alle de som ikke engang har hatt det. Som egentlig ikke har merket noen forskjell men som allikevel har merket alt. Hvem har de snakket med? Har de snakket med noen? Har sosiale medier hatt noe å si i denne nedstengingen av samfunnet, har muligheten til å chatte og sende virtuelle klemmer hatt noe å si for hvordan folk har kommet seg gjennom krisen som fortsatt pågår? Har galgenhumoren vært litt som Paracet og Ibux dagen derpå – funker der og da for å få bort den verste smerten? Ja for igjen – det er lov å fleipe med corona ja?

Jeg er nok en av de som har brukt sosiale medier, særlig Twitter, mye i disse månedene. Jeg har 23 uker som permittert bortsett fra en ørliten gjesteopptreden til sjøs i juli. Det er ingen tvil om at oppussing av hus har gått tregt grunnet høy tidsbruk på sosiale medier. Det føles som jeg har runda både Twitter, Instagram, Snap og Facebook flere ganger siden mars. Jeg har lest nyheter til jeg har blitt skitlei men har lest nyheter neste dag allikevel. Det er jo en kar der over dammen som har fått litt oppmerksomhet gjennom disse månedene og hadde det ikke vært for en italiensk doktor så hadde vel hele den amerikanske befolkningen gått rundt som vandrende LED-lys. Her kunne jeg skrevet en helt doktoravhandling om hva som har rørt seg i nyhetsbildet av katastrofer, snurrige politiske hendelser og metoo. Men det skal jeg ikke.

Pandemien har gjort noe med oss. Det har vært harde ordvekslinger mellom folk som er uenige i hvordan det har blitt håndtert. Folk som har ment noe annet enn FHI og myndighetene har blitt idioterklært og nesten kastet på bålet mer enn en gang. Svenskenes egen Tegnell har fått merke det under hele pandemien at uansett hva vi gjør – do not look to Sweden! Land som har null smitte merker pandemien negativt fordi de ikke får besøk av turistene. I skrivende stund er det blodrødt i Europa og det er ikke blod som flyter, det er corona. Og nei, det er heller ikke Mexicansk øl vi snakker om. Det er fortsatt ikke enighet om hva som er rett strategi. Og det er fremdeles litt vanskelig å snakke om korona seg i mellom for er man ikke enig om hvordan vi skal leve med dette så er det fort gjort å skaffe seg uvenner. For skal vi åpne grensene, la pandemien rase fra seg, opprettholde farten på økonomiens hamsterhjul og akseptere at korona er noe vi må leve med og at folk vil dø? Eller skal vi stenge ned nok en gang med alle de konsekvenser det fører med seg i form av hjemmeskoler, isolasjon og økonomisk nedgang?

Ikke lett dette men jeg skal i alle fall ikke drikke antibac uansett hvordan det går. Jeg vasker henda mine så de ser ut som tørka rosiner OG om to dager skal jeg på jobb igjen – i fly – med munnbind. Peace out ❤️

Foto: En julidag i en bakgård i Tromsø 2020

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s