Hun som ble valgt sist i gym

Her forleden var det litt oppstyr om et fotballag som ikke fikk lov til å spille fotball. Eller, de fikk vel i utgangspunktet lov, det var ikke det. Men så var det kanskje ikke så lurt å dra utaskjærs og spille fotball. Fordi vi har en pandemi vet dere. Og da kunne de fort bryte noen regler om smittevern, karantene og sånn. Ja, jeg har ramla av lasset på alle disse reglene for lenge siden men noen visste hva som gjaldt og disse sa nei.

Dels fordi det var brudd på karantenereglene, dels på grunn av det alt dette dreier seg om: smittefaren man påfører andre på sin ferd ut i verden.

Sitat: Jan Petter Saltvedt, NRK Sport

Det ble skrevet noen spaltemeter om dette i landets sportstabloider, de som var for og de som var mot. Han som skrev sitatet over fikk delt sin kommentar på Twitter og han som delte fikk et svar som skapte ørlite oppmerksomhet. Et lite gjennomtenkt sleivete svar fra en som kanskje alltid ble valgt først?

Mini sendte meg rett tilbake til den tida hvor jeg hadde gym. Så sant det ikke lå snø på skolens grusbane skulle det spilles fotball. Det fantes ingen annen idrett. Alt handlet om fotball. Og var gymlæreren glad i fotball så ble det fotball. Spede forsøk på å få spille håndball ble kjapt avvist i unison enighet fra resten av klassen. De som ikke sa noe var kanskje enig eller de hatet gym. Men fotball ble det. Og da skulle det velges lag. Favorittene forsvant fort. Deretter fikk de halvgode lov til å komme med på laget. Så startet problemene. For hvem i all verden ville ha ei jente som var livredd for ballen og en mester i å score selvmål med på laget? Ingen. Det var alltid en liten gjeng som ble stående igjen. Og det ble diskutert hvem av oss som var MINST dårlig i å sparke fotball. Så ja, jeg var nok den som ble valgt sist i gymtimen.

Motivasjonsfaktoren for å gjøre mitt beste i fotball ble aldri særlig høy. For var det noe lærerne klarte med glans i løpet av mine år i skolesystemet med systematisk tvangsfotballisering så var det å drepe gleden ved å ha gym. Vi kalte det bare gym. På timeplanen stod det kroppsøving men det var mye lettere å kalle det gym. Ordet gym er en forkortelse for gymnastikk som kommer fra det greske ordet «gymnos» som betyr naken. Heldigvis så måtte vi ikke spille fotball splitter nakne. Kunne dog sikkert vært et artig konsept for spesielt interesserte men i det gamle Hellas var det faktisk vanlig at idrett ble utført uten en tråd på kroppen. Heldigvis kan man jo si da at vi har sluppet å se folk som Mini løpe naken rundt med og uten ball. Men på timeplanen stod det gym. Nå hendte det seg jo at vi fikk lov å spille både stikkball og volleyball for der jeg vokste opp kunne det være både kaldt og mye snø og gymtimene ble avviklet innomhus i en trang gymsal med ribbevegg og hvor lyden av gymsko som gnisset i linoleumen var fremtredende. Men jevnt over kunne det like gjerne bare stått fotball på timeplanen.

Sitat Wikipedia: Gymnastikk er brukt som begrep for systematiske øvelser for utvikling av styrke, smidighet og harmoni.

Å være den som ble valgt sist i gymtimen. Ja, det var alltid noen som fikk den rollen. Å være den som ikke var god nok. Å være den som ingen ville ha på laget. Å være den som fikk kjenne at lagfølelsen ikke alltid var på topp selv om det virket slik i klasserommet etterpå. For da var det meste glemt. Men var det det? Var det slik at når neste gymtime stod på timeplanen så stilte man seg opp på nytt når lagene skulle velges med nytt håp om ikke å være sistemann ut. For mitt vedkommende – ingen endring. Det gjentok seg. Det var de tøffe gutta først, så de tøffe jentene og så kom liksom restlageret til slutt. Nødreservene. Og dette bidro sterkt til en gryende misnøye mot alt som hadde med gym i skolens regi å gjøre.

Dette skjedde på 80-tallet. Det gjentok seg litt inn på 90-tallet. For når grunnskolen var fullført, gymtimene overlevd i små gymsaler og på grusbaner så var det klart for videregående. Omgivelsene stort sett de samme bare litt mer alvor med tanke på fremtiden. Om vi skulle spille fotball? Selvsagt skulle vi det. Om jeg fortsatt var den som ble valgt sist i gymtimen? Jada, når det kom til fotball så var jeg nok det absolutt svakeste ledd, redd for ballen som jeg var. Antageligvis sterkt knyttet til traumene jeg fikk etter at jeg som 8-åring ramlet av huska, fikk denne i retur og slo ut fortanna mi. Ei splitter ny fortann. Angsten for å få most en fotball i trynet var påtrengende og selv om jeg virkelig forsøkte – ingen psykologer i hele verden hadde fått meg til å juble over at hey! – i dag blir det fotball i gymtimen! Selvsagt var det ikke noe tilbud om psykolog fordi man var redd ballen. Det var nok mye som ikke var fullt så pedagogisk riktig den gang med litt mindre byråkrati og litt mindre skjemavelde. Det var karakterbok og vitnemål. Ingen nasjonale prøver og i alle fall ikke i gym. Men på videregående skulle det settes karakterer. I gym. Kroppsøving.

Å være den som alltid ble valgt sist i gymtimen gjorde at jeg også etterhvert ble den som alltid kom sist til gymtimen. Eller ikke kom i det hele tatt av ulike årsaker. Gym utviklet seg for meg til å bli det faget jeg mislikte sterkest. Der hvor matte, norsk og samfunnsfag hele tida stod høyt i kurs ble gym for meg en virkelig kamp. For det var bare ikke moro. Det bød meg i mot. Dårlig i fotball. Dårlig på Coopers løpetest. Men heldigvis så var det en lærer som så at jeg hadde potensiale. Og for å gjøre en lang historie kort: jeg var ikke så god i fotball men jeg var kjapp. Og når jeg først dukket opp til gymtimen så var innsatsen god. Så lenge det ikke handlet om fotball. Men det var ikke til å unngå – jeg strøk i gym. Ja, man kan stryke i gym. Om man er den som blir valgt sist i gymtimen lenge nok så kan man det.

Det bildet jeg har av mine gymtimer og fotball kan nok fint overføres til dagens fotballtreninger og foreldre som står på sidelinja og roper ukvemsord til de som kanskje ikke er like rask som gullgutten men som har andre kvaliteter. Å være den siste som blir valgt kan kanskje være synd for laget for det kan være kløkten som blir utelatt. Jeg sier ikke at det gjelder i mitt tilfelle altså, vel er jeg klok og sånn men fotball blir aldri min bane. Uansett, det var nok kløkten som uteble da landslaget ville til utlandet for å spille fotball og som fikk nei og som fikk Mini til å ta en liten hodeløs salto på Twitter da det ble påpekt at kanskje fotball og Nations League og VM i Quatar ikke er så viktig akkurat nå selv om UEFA og kapitalen bestemmer.

Heldigvis løste det seg da. NFF klarte å stable på beina et nødlandslag (årets nyord?) med en reservetrener og hvem vet, kanskje hele denne gjengen som ble valgt sist kanskje er de beste? Så får man bare håpe de er friske når de kommer hjem. Karantene – vaske hender – sprite – holde avstand. Det siste bør være enkelt i fotballsammenheng hvis man vil unngå rødt kort slik Mini kanskje skulle hatt. Neste gang er det han som blir valgt sist i gymtimen, det hadde jo vært litt flaut eller…

Illustrasjonsfoto: Colurbox

Les denne! 👉🏼 https://ung.forskning.no/barn-og-ungdom-helse-skole/ingen-skal-oppleve-a-bli-valgt-sist-i-gymtimen/1573336

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s