Jeg hadde på slutten av året 2022 store planer om å komme med en årsrapport; en slags selvangivelse. Noen kaller det også julebrev. Å angi seg selv er jo vanskelig nok som det er om man ikke i tillegg skal sette seg ned og fortelle om alt som plager en, smått og stort. Det være seg at humøret tidvis er like ustabilt som Follobanen, avføringa litt fastere enn hva som er komfortabelt, naboen en forbainna hæstkuk eller sexlivet så dårlig at selv skogmusa er glad ho får seg en bete meitemark når det kniper (nei, en meitemark er ikke stiv, ikke engang når den er død). Ja, livet i seg sjøl kan føles som ei uendelig lang motbakke fra tid til annen og alle disse nevnte problemene; dette er jo generelle hverdagsutfordringer for mange og man trenger ingen bachelor i livsvisdom for å forstå at dette er elementer som kan kludre til de planer man har om fred, fordragelighet og et godt nytt år. 

Kreften, reiser, hus, ny bil, oppturer, nedturer, bortoverturer, dagdrømmer, opplevelser, venner, møter, jobb, jul, stress, gnagsår, økonomi, krig, magebesvær, medisiner og bivirkninger, musikk, en kilo her og en kilo der – det var mye å angi men jeg klarte ikke å sette meg ned og sortere ord, tanker og opplevelser i en slags potpurri over alt som skjedde i 2022; et år som starta med en stille og fin nyttårsfeiring på Os utenfor Bergen med en innlagt allergisk reaksjon for selv om orkidéer er nydelige så er de ikke nydelige for meg. Og fordi jeg ringte julen 2021 inn med cellegiftkur nummer to så var ikke forsvarstroppene i min kropp topptrent og ergo ble 2022 sin første dag brukt på en ørliten utflukt til selve Bergen by for å få tak i øyedråper til såre øyne. Ja, der satt jeg med grus i øynene og skulle prøve og se lyst på livet og et ubrukt år med et lass nyttårsforsetter som skulle brytes før januar var omme. Nå nærmer vi oss tampen av 2023 med overlydsfart og årsrapporten for 2022 er fortsatt ikke skrevet. Det er rart med det men cellegift tukler med det meste av systemene i kroppen og hjernen intet unntak – ordene fløt ikke like lett og det var nok derfor det ble så som så med denne selvangivelsen. For jeg levde jo livet må vite!

Jeg klamrer meg til ordtaket som sier: aldri så sent at det ikke er godt for noe! 

De profesjonelle skribentene, forfatterne og kåsørene og forsåvidt alle som lever av å skrive har alltid påberopt seg skrivesperre hver gang produksjonen uteblir og selv om jeg kun er innehaver av en særdeles lite produktiv og i alle fall ikke lønnsom blogg så har jeg like stor rett til å påberope meg retten til å utbasunere skrivesperre hver gang det butter.

Så da jeg så for meg på slutten av 2021 å blogge meg optimistisk gjennom kreften med pågangsmot høyere enn Galdhøpiggen og hjernen tok en shutdown noen dager etter første cellegift; litt sånn hei, nå har du mer enn nok å tenke på om ikke du skal bry den stakkars hjernen din med å bedrive kåserier om livets dont i tillegg – – jeg så tydeligvis helt feil for det var liten tvil om at det var brudd i en kabel mellom hjernen min og virkeligheten og det skulle vise seg å vare en god stund. Ja faktisk mer eller mindre gjennom hele 2022 og langt inn i 2023. Ja, bortsett fra det ene blogginnlegget da som jeg skrev for over ett år siden og som det tar et kvarter å lese og euforien min i mai over å ha laget en så god pastarett på rester og mat med utgått dato at den fortjente noen ord – ja bortsett fra det […]

Før i tida, sånn ca. på 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet, da jeg var på tampen av min grunnskole-karriere og man skulle skrive stil så skrev man alltid først kladd med blyant for så å føre det sirlig inn på linjerte ark med kulepenn så pent man bare kunne så læreren skulle forstå hva vi prøvde å formidle og samtidig skryte av hvor utrolig vakker håndskrift vi hadde, eventuelt ikke hadde. Å skrive stil var en del av skoleforløpet, ikke særlig prioritert før det måtte gjøres og gjerne gjort kvelden før innlevering. Man kunne være litt tøff og bare skrive stilen rett ned på innføringsarket og satse på at språket fløt greit, skrivefeilene uteble og innholdet var nogen lunde på plass – uten kladd. Var man riktig så heldig hadde man tilgang på skrivemaskin med rettetast men stort sett var det Tipp-ex som var det store «must have» i pennalet. Det er godt med digitale fremskritt for noen enkel lagre-funksjon fantes jo ikke den gang og skrev man et avsnitt man kanskje kunne bruke men som med hell kunne redigeres litt og få en litt annen setningsoppbygging og med litt færre punktum og lengre setninger og kanskje noen tankestreker her og der (pheeeew!) – for å få det til å se fint ut […] Ja, da var det bare å begynne på nytt igjen. 

Å skrive stil var ingen lett oppgave og skulle man i tillegg ha juletentamen i norsk, ja da skulle det skrives på kommando mens man satt der i klasserommet på rekke og rad sammen med tredve andre og man hørte det ble sukket og stønnet, raslet med penaler, blyanthvessere som gikk varm og viskelær det lukta svidd gummi av, lufta i klasserommet ble tettere og tettere… og øverst der oppe ved tavla, på selve tronen; kateteret – der satt læreren. Vi fikk aller nødigst brette ut nistepakka med tørt kneipbrød påført svett gulost og kanskje litt luksus i form av salami med ei mjuk agurkskive på. For matpapiret lagde jo lyd. Hvis man ikke hadde matboks da. Men den lagde gjerne litt lyd den også. Det er i grunn ikke så rart at man har utviklet litt underliggende skrivesperre som slår ut som en maiblomst i ny og ne. Stilskriving var blodig alvor. 

En ørliten digresjon der.

Tilbake til tampen av 2022 og året i sin helhet – hva skjedde? Brått hadde jeg feiret jul og nyttår og 2023 lå foran meg som et ubesudlet A4-ark hvor jeg nesten kunne føle at Prøysen stod bak meg og snakket om blanke ark og fargestifter til. Nå sitter jeg her i skumringstimen denne siste søndagen i oktober, halloween brer om seg over det ganske land og jeg er ikke sikker på hva som er best av trick or treat. Jeg har nylig tilbrakt to late uker i dette forjettede land kalt Syden i håp om å få fylt opp kroppen med D-vitaminer, den norske sommer-sola forsvant jo ned bak horisonten for lenge siden. Jeg har badet i havet, fått saltvann i håret og blitt akkurat litt for rød på nesa. Det gikk i sunblock og faktor femti på strategisk viktige steder (høyre fender feks.) og selv været de siste dagene viste at ikke engang ferieparadiset Spania er forskånet for høststormene. Ja, det blåste så mye en aften at flyene hverken kunne lande eller lette, fortønede nordmenn måtte lande på en annen flyplass og det var krise fra ende til annen og helt forferdelig og ikke en gang håret mitt lå i ro. Da snakker vi uvær da.

Ikke er det så lenge til jul heller har jeg skjønt; disse folka som jubler den 24 hver måned for da er det x antall måneder igjen til jul, ja de har raslet med sablene et par måneder allerede. Det verste er at jeg har sett en statusoppdatering i et eller annet sosialt medie fra en eller annen som sprekkferdig av stolthet kunne proklamere at vedkommende snart var ferdig med julegavene. Altså, det er ikke så lenge siden jeg stod ute på gårdsplassen og håpet at snøskavlen på halvannen meter ville være borte til syttende mai mens jeg kikket inn i krattet og så at restene av juletreet fra 2020 fremdeles holdt stand. Snøskavlen ble borte til slutt men slettes ikke før nasjonaldagen. Antagelivis har jeg nok blitt julefisert jeg også for sist jeg var på jobb fant jeg frem en julenisse i håp om å selge julekuler – midt i september. Det er som om Chris Rea står på skulderen min og nynner «…driving home for christmas»… på trass og det eneste den låta minner meg om er da jeg jula 1995 skulle kjøre hjem fra Kragerø til iskalde Østerdalen med en lånt vinrød Honda Civic og etter å ha sluppet av medpassasjeren min på Kirkenær kom jeg ikke lenger enn til Hernes før det var stopp. Det var bånntæla herfra til månen og frostveska som skulle holde minus tjue kom til kort når det var minus trettifem og det var vidåpent så skjora kunne fly gjennom radioatoren. Min stakkars far måtte skru Honda den jula og jeg har hatt dårlig samvittighet siden. 

Digresjoner – umulig å unngå når man forsøker seg på et resymé over siste par års hendelser og nå nærmer vi oss den tida nok en gang hvor det skal skrives julekort, julebrev, juleblogg, julesang, juledikt – ikke før har man fått fordøye ett år før det neste lurer rundt hjørnet og det skal gjøres opp status på tingenes tilstand. For der året 2022 ble for meg det året jeg gjorde meg ferdig med kreftbehandling, jeg dro på minicruise fra Ålesund til Bodø, jeg fikk oppleve fantastiske Tussøy, jeg begynte på jobb igjen og det var mañana, mañana og deilige morgenbad i spanske Torvika… – så sitter jeg her nå og tenker at alt som skjedde i 2021 ga frukter i 2022 som igjen ga frukter i 2023… 

Man forstår jo litt hvorfor så mange sliter med å få levert både selvangivelser, årsrapporter og regnskap – det er ikke bare, bare å huske alt heller. Det har vi jo særlig sett den siste tida. Jeg har noen aksjer men jeg er så heldig stilt at de for det første er verdt så lite at det er som lommerusk å regne for proffene og om jeg har litt selektiv hukommelse så kan jeg bare skylde på at dere vet, cellegift… Jeg tør påstå at alt som skjer har ei mening og sjøl om livet spenner bein på en så tenna fyker og snørra renner så er graset grønt for æille og så får en sjøl velge hvilken side av gjerdet en vil stå på. 

Man bør være fornøyd hele veien, ikke bare til slutt.

Emilie Hoffmeyer, Tropp 2 – Kompani Lauritzen

Jeg kunne skrevet ganske mye om alle de finurlige opplevelsene som har kommet min vei fordi jeg hadde så sjukt uflaks at høyre fender fikk seg en liten trøkk og sjarken måtte inn i tørrdokk og få nødvendig behandling slik at den ikke sank. 2022 ble vel året jeg kunne fortelle verden at sjarken fløt men så langt kom jeg jo aldri og dette får – i korte trekk – duge i denne omgang. For at sjarken fikk slagside i 2021 og utover i 2022 er det ingen tvil om. Alt det fine som kom ut av det er en annen historie og den er for lang til å tas med i denne årsrapporten for nå som det snart er jul står nye rapporter for tur. Men jeg kunne slå ut med armene i sommer selv om det ikke var skyfri himmel. For det er noe med det å være fornøyd tross alt.

Årsrapport levert. Sitat slutt.